Systemisk feighet
Verden går rett til helvete, men vi sørget i det minste for at ingen har det gøy på veien dit.
Dette nyhetsbrevet var opprinnelig ment som et popkulturelt rottereir, med artikler fordelt jevt utover grunnmuren i vår mentalhygieniske behovspyramide: kunst, kultur og heavy metal. Den første artikkelen, publisert 8. januar i år, var en litt annen debut enn planlagt, og ble skrevet med energien til en foreldreløs fiskerkone som forbanner havet etter at mannen druknet på lofotfiske.
Artikkelen påstod at Norge styres etter hvordan ulike saker føles, ikke nødvendigvis hva de skyldes. Denne teksten er en forsinket utdypelse av hva jeg mente den gangen. Jeg er neppe den eneste som har en stadig sterkere følelse av at noe er riv ruskende galt. Eller, ikke bare noe, men absolutt alt.
Verden er stor, og Norge er lite, så la oss fokusere på dette lille bjerget vårt i dag, hva som er galt, hvordan det er galt, og hvorfor det blir verre.
Verdens slitsomme gang
De som vokste opp i det liberale post-sovjetiske nittitallet, var tenåringer i det nykonservative 2000-tallet, og ble voksne på det memetiske 2010-tallet, fikk uttdelt sine siste voksenpoeng under pandemien. Nå står mange av dem målløse i møte med det kaotiske 2020-tallet, og medborgere som tilsynelatende mangler enhver form for moralskt kompass, utover et intenst behov for å ikke endre en eneste vane eller mening om noe som helst.
Den rådende sannheten fra nittitallet frem til nylig var at mennesket er et rasjonelt vesen som handler etter sitt eget beste. Markedet ville bistå med løsninger på alle problemer, siden det ikke var mer uoppgjort på den internasjonale ideologiske arenaen etter kommunismens fall. Derfor var det trygt å liberalisere, slippe private interesser til, og så lene seg tilbake og lese kontoutskriften mens vekstpila pekte rakt oppover i det uendelige.
Dette viste seg å være komplett pisspreik. Nå står barbarene ved porten, hagegjerdet og garasjedøra, bevæpnet til tennene med de største formuene, teknologiselskapene og trollfabrikkene som bare uregulert bandittvirksomhet kan kjøpe. Den politiske virkeligheten ble transformert foran øynene på de yngste av oss, på digitale flater som de ansvarlige portvokterne i samfunnet avfeide som uvesentlige. Selv etter ti år med MAGA, tolv år med krig i Ukraina og overveldende beviser for at vi befinner oss i en ny form for hybridkrig med svært urovekkende partnerskap, later fremdeles urovekkende mange med makt og innflytelse som om at alt blir normalt om vi bare forstår oss nok på det.
Å oppsummere hvem, hva, hvor og hvorfor er dessverre veldig komplisert. Å kikke på noen tilfeller der innflytelsesrike nordmenn driter ut sine egne dressbukser for åpen scene er derimot litt enklere.
De "voksne" på jobb
Å være et moderne menneske med en noenlunde balansert internettdiett er en absurd opplevelse. Når personer som allerede er for vandrende memes å regne dukker opp hos de "voksne" i nyhetsmediene, er ofte informasjonskampen allerede tapt. Redaksjonenes begrensede hukommelse, nysgjerrighet og varierende evne til å nøste opp røde tråder sørger effektivt for at saken fordreies til et ugjenkjennelig virrvarr. Man trenger ikke å se lengre enn til hvordan NRK håndterte drapet på Charlie Kirk.
For nesten ett år siden livestreamet NRK "minnerseremonien" dedikert til en radikal, ultrakonservativ, kvinnehatende rasist. Det ble begrunnet med at det var en viktig begivenhet, nesten på linje med begravelsen til et statsoverhode. Dette bidro igjen med å skape et inntrykk av at Kirk var en normal politisk aktør, og ikke den hatske provokatøren for ytre høyre han beviselig var. Kirk var ikke en kjent figur i Norge før han ble drept, men i ettertid bør det være klinkende klart at drapet ble kynisk utnyttet av hans politiske partnere i Det republikanske partiet, særlig til å forfølge store og små aktører på den amerikanske venstresiden.
Hvorfor NRK forlot samfunnsoppdraget sitt til fordel for å hvitvaske en av de verste menneskene i amerikansk politikk må gudene vite. En forklaring kan være en misforstått forståelse av nøytralitet, og kunstig høy tillit til redaktørenes kritiske evner. Det er grunn til å tro at manglende kunnskap om "obskure" temaer fører til at man ikke undersøker saken tilstrekkelig. Dersom Kirk var så fæl som mange vil ha det til, så hadde jeg vel hørt om det før nå?
Så lenge saken involverer minst to parter med sterkt motstridende meninger, må nesten sannheten være et sted i midten, og kanskje en smule nærmere høyre enn venstre flanke. Dette problemet begrenser seg ikke til NRK, men er ekstra graverende fordi statskanalen vår er mer opptatt av "du hørte det her først"-journalistikk enn å forstå hva de rapporterer. De skal være bedre enn dette, men de gjør denne feilen om og om igjen.
Det finnes fremdeles innflytelsesrike mennesker på borgerlig side som forsvarer Charlie Kirk den dag i dag. Den kristenkonservative mørkepjokken Joel Ystebø (KrF) spurte nylig Aftenpostens lesere om "vår fordømmelse av hat og vold har blitt betinget av offerets politiske meninger?".
At en stortingsrepresentant tolker det å reagere negativt på Kirks hatefulle gjerninger gjennom sitt liv dedikert til politisk brønnpissing som synonymt med å hylle hans død, er et skremmende symptom på tilstanden i norsk politikk.
Svenske tilstander observert i Nils August Andresen
Tilstanden er ikke bare skummel på Stortinget. Sverigedemokraterna (SD) har opplevd enorm vekst og innflytelse på svensk politikk de siste årene. Siden den jevne nordmann forstår seg enda mindre på svensk politikk enn amerikansk, er det opp til norske mediehus å informere oss om hvem SD er og hva de står for.
Minerva-redaktør Nils August Andresen valgte en annen strategi. På Politisk kvarter hevdet han at SD ikke er høyreekstreme, og at begrepet "folkutbyte" heller ikke er det. Jeg anbefaler alle å lese Jonas Bals detaljerte gjennomgang om hvorfor det er mildt sagt idiotisk å påstå. Andresen valgte å respondere på sitt vanlig vis, med å si det samme om igjen med ekstra mange unødvendige ord og innskutte leddsetninger.
Det finnes heldigvis noen stemmer på høyresiden som evner å se alvoret, for eksempel fremstår tidligere Høyre-politiker Heidi Nordby Lunde både redelig og fornuftig sammenlignet med Andresen. Lunde er dessverre ekspolitiker, og det skorter på motstandskraft fra en borgerlig side som har tatt både Kirk-fan Ystebø og et historisk sterkt Fremskrittsparti inn i varmen.
Dersom man leser Andresen og støttespillernes forsvarstekster, er det vanskelig å unngå den nagende mistanken etter Charlie Kirk-fadesen på Marienlyst. Disse menneskene har ikke onde intensjoner. De har høy utdanning, de har lest de riktige bøkene, de forstår hva som diskuteres, men de er påtagelig opptatt av å nyansere. Det virker som om det er viktigere å bevise at verden ikke går av hengslene, enn å vurdere om vi burde skaffe oss kraftigere fester til inngangsdøren.
Det er et forvirrende landskap vi befinner oss i, og hva denne trangen til å ikke se virkeligheten i øynene kommer av er vanskelig å si. Heldigvis har våre informanter i Frps kokainforening gitt redaksjonen tilgang på en hemmelig tekst som gir oss et lite blikk inn i hvordan den moderne høyresiden i Norge bygger sine resonnementer. Vi gjengir herved pamfletten i sin helhet:
Kunstig intelligens og mangelen på den klassiske varianten
Det er ikke bare på høyresiden man finner frustrerende holdninger om tingenes tilstand. Vi kan se på noen eksempler om sosiale medier, KI og tilknyttet industri.
I 2024 gikk daværende digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) ut med et ønske fra regjeringen om at 80 prosent av offentlig sektor skulle ta i bruk kunstig intelligens innen 2025. Det var ifølge ministeren både en gjennomførbar og nødvendig visjon. Til Tungs forsvar var ikke informasjon om selskapenes uetiske adferd, løgnaktige påstander og produktenes begrensede pålitelighet like godt kjent som i dag. Informasjonen eksisterte, men i 2024 var det fremdeles lett å bli blendet av mediablitzen og glansen fra de genierklærte millardærene bak selskapene. Det er ingen unnskyldning for å kaste seg hodeløst etter hypemaskinen og servere direkte uansvarlige instrukser til titusenvis av offentlig ansatte. Det går an å holde kjeft også.
Tung matchet denne korttenkte og naive holdningen ved flere anledninger. Hun hadde ikke lyst til å skjerpe kravene til bygging av datasentrene som de samme lyssky teknologiselskapene ønsker å bygge i Norge. Hun ville heller ikke forby Metas "pervobriller", eller en gang vurdere å regulere faenskapet.
Regjeringen ønsker å innføre aldersgrenser på sosiale medier, og Tung forventet "at teknologiselskapene tar ansvar for å sørge for at aldersgrensen overholdes". De samme selskapene vi skal beskytte barna mot, skal altså få ansvaret for å håndheve forbudet, samtidig som alle voksne brukere blir pålagt å overlevere enda mer personlig informasjon til disse upålitelige aktørene for å bruke tjenesten. Det er som å gi Pedofiliforeningen ansvaret for å hindre overgrep mot barn, og samtidig pålegge foreldrene å overlevere adresse, fødselsnummer og bildedokumentasjon til dem. Strengere regulering av selskapene er aldri et alternativ, til tross for gode argumenter fra både IT-eksperter og forskere.
Vi blir fortalt motstridende historier av våre folkevalgte, og ofte implisitt i samme setning: ting er så galt at vi må gjennomføre ekstreme tiltak, men alt er ved det vanlige og det er ingen grunn til å bekymre seg.
Sitt for Guds skyld stille i båten
Hva er så bakgrunnen til denne uviljen mot å ta rasjonelle valg i en stadig mindre rasjonell verden? Det kan virke som om svaret er skuffende enkelt. Forestill deg et møterom – det kan sitte politikere, bedriftsledere eller redaktører rundt bordet – og at noen sier følgende:
Vi kan kjempe mot oligarker, fascister, falske nyheter og uredelige aktører, men hva om vi mister velgere/abonnenter/kunder?
Det er nok ingen som har sagt denne setningen ordrett, men kan du virkelig si at denne holdningen ikke er utbredt? Om noe er frykten for å endre kurs nesten universell, uansett om den måles i lesere, seere, brukere eller kroner.
Det er grunnen til at oljefondet fortsatt er tungt investert i amerikanske KI-selskaper, og at Nicolai Tangen publiserer KI-genererte, autoritære formaninger om at ledere må renske selskapene sine for skeptikere på LinkedIn.
Det er grunnen til at oljefondets etikkråd tilfeldigvis ble satt ut av spill under et pågående folkemord. Det er grunnen til at norske myndigheter fortsatt poster på X, til tross for at for at Elon Musk bruker plattformen til å booste ytre høyre i Europa. Det er grunnen til at Dagens Næringsliv beskrev Musks armbevegelser som "en obskur gest" da han "sieg heilet" foran tusenvis av tilskuere og millioner av TV-seere. Det er grunnen til at Musk fremdeles omtales som en snurrig type av forskjellige kommentatorer, selv etter at han ødela det amerikanske bistandssystemet og står direkte ansvarlig for hundretusenvis av dødsfall, i tillegg til flere millioner over de neste årene. Det er også grunnen Aftenposten daglig fortsetter å trykke huet enda noen centimeter opp sin egen endetarm i stedet for å drive med kritisk journalistikk.
Individuelt er det sikkert mange av de som kritiseres her som mener at de har gode verdier. De gjør sikkert mye riktig på privaten. Donerer til Norsk folkehjelp (de kan trenge det), kildesorterer, snakker høflig til brune folk osv. Det hjelper dessverre ikke. På slutten av dagen opprettholder de en tiltagende uutholdelig status quo i frykt for at noen på jobben skal kjefte på dem for å ikke nyansere skremmebildet.
Hva er poenget med makt og innflytelse når du systematisk feiger ut hver gang du kan utrette noe? Vi fikk aldri til en god diskusjon om systemisk rasisme i Norge, men kanskje en om systemisk feighet kunne hatt noe for seg.
Jeg er ikke feig, jeg er normal
Det er greit å holde hodet kaldt, men dra det nå for helvete ut av fryseboksen før du får hjerneskade. Våre politikeres jag etter den siste meningsmålingen og patetisk korte tidshorisont danser tango med medienes ukritiske klikkjag. Sammen sørger de for at hovedstrømmens dagsorden er totalt frakoblet de faktiske forholdene som befinner seg rett bak mobilskjermene våre. Det fører igjen til naive, kortsiktige og meningsløse beslutninger som koster oss tid, penger og motstandskraft overfor teknologiske mørkemenn og autoritære diktatorspirer.
Den norske tiltaksløsheten er like enorm, viljeløs og inneholder like mange virvelløse dyr som de syv hav. Tiltaksløsheten får støtte av ansvarspulveriseringen, som viser det stygge trynet sitt hvor enn vi snur oss. Det er ikke mitt ansvar å bidra til endring, da hadde det stått i stillingsbeskrivelsen min. Sånt må vi overlate til fagfolk.
La oss heller ikke glemme patriarken i den norske feighetsfamilien: moralrelativismen, som hjelper oss med å ignorere kaoset de to sønnene har stelt i stand. Det er ikke uten grunn at stadig flere av oss har et sterkt ønske om å brøle patetisk mot himmelen i mangelen på bedre alternativer.
Feighet i jussen, feighet i journalistikken, feighet i politikken, listen er endeløs. Hvorfor er det viktigere for deg å sitte stille i båten enn å utrette noe? Dakar lille deg, ville du bare opprettholde gode relasjoner med våre rabiate fascistoide "allierte"? Ville du bare forklare at rasistisk retorikk egentlig bare er ufine men akseptable utspill i et demokratisk samfunn? Vel føkk deg da, din jævla pingle.
Du har to valg: tre til side og la noen andre ta seg av det, eller ta et moralsk valg og stå for det for faen. Dersom du ikke kan gjøre det første, fordi det ikke er noen andre som er villige til å gjøre det siste, så er det faktisk ditt ansvar. Så alvorlig er det.
