Anmeldelse – Born Human: The Life and Music of Death’s Chuck Schuldiner

Denne saken kunne ikke eksistert uten at menneskeheten lærte seg å lese. Ønsker du å bekjempe anafalbetilisme? Da kan du abonnere på Tordentales nyhetsbrev.

Konseptet Chuck

Få band har levert sterkere diskografier enn death metal-bandet Death. Over elleve år og sju studioplater, fra Scream Bloody Gore i 1987 til The Sound of Perseverance i 1998, produserte bandet eksepsjonelt gode album. Det skal godt gjøres å finne ett eneste annet band som konsekvent skapte musikk av så høy kvalitet over så kort tid. Det er – så bokstavelig talt det er mulig å påstå – en perfekt diskografi.

Brorparten av æren for dette går til bandets grunnlegger og eneste permanente medlem Charles Michael "Chuck" Schuldiner. Han visste hva han ville, hadde en kompromissløs visjon, og var villig til å brenne broer for å få det til. Det hjalp også at han døde i ung alder av kreft, bare 34 år gammel. Si hva du vil om døden, men den forhindrer deg i hvert fall fra å gjenta deg selv eller utgi eksperimentelle album med spor av countrymusikk.

Alt man kan ønske seg av informasjon om Chucks liv, virke og tragiske død har blitt dokumentert og fortolket med falkeblikk i boka Born Human: The Life and Music of Death’s Chuck Schuldiner av David E. Gehlke. Det tok over tjue år, men her har vi en biografi om en ekstremmetallmusiker som kan måle seg med de beste rockebiografiene. Gehlkes forrige bok The Scott Burns Sessions: A Life in Death Metal 1987-1997 hadde også biografiske trekk, men var hovedsaklig en detaljert gjennomgang av de mange kjente og ukjente albumene, EP-ene og demoene stjerneprodusent Scott Burns produserte ved det berømte studioet Morrisound.

Arbeidet med Burns-boka dannet grunnmuren for denne, og Gehlke gjør et vellykket hopp fra historiker til historieforteller uten å miste blikket for nørderi i kulissene. Det er tydelig at han ønsker å sette én musikers liv inn i en større kontekst, men også at han er bevisst sin egen rolle i byggingen av narrativet.

Karakteristikker om Chuck fra venner, familie, bandmedlemmer, managere og brevvenner fremstilles ærlig og ufiltrert. Det er en bok som ønsker å oppsummere et komplisert menneske så rettferdig som mulig og samtidig hylle musikken mannen etterlot seg. Man får ikke inntrykk av at Gehlke har noen kjepphester å temme eller at han maler et glansbilde av Chuck som ikke stemmer overens med virkeligheten. Det er et solid stykke kritisk arbeid, selv om kjærligheten til materialet skinner gjennom hver eneste side.

Mennesket Chuck

Advarsel: omtale av selvmord

Hvorfor og hvordan noen endte opp akkurat der de gjorde er et sentralt tema for enhver biografi. Selv om man kan dele de mest soleklare årsakssammenhengene opp i grove kategorier, er ofte de mest fascinerende typene de man kan kjenne seg igjen i, og Chuck er ikke noe unntak.

Chucks første år ble tilbragt som en lykkelig attpåklatt i en søskenflokk på tre, med storesøster Beth og storebror Frank. Familien hadde etter alt å dømme noen fantastiske foreldre som støttet barna sine i ett og alt, og Chucks opplevde en idyllisk frittgående tilværelse. Gehlke maler fine bilder mens han gjengir disse årene fra intervjuer med Beth og pappa Mal, og man skal ha følelsesregisteret til en gråstein dersom neste del av historien ikke rører noe som helst i deg.

I 1976 begikk Frank selvmord, bare 16 år gammel. Det kom som lyn fra klar himmel, og ettertiden har ikke avdekket flere detaljer. Kapittelet som omtaler hendelsen er sterk lesning, er kjemisk fritt for spekulativ synsing, og all ære til Gehlke for det.

Tiden etter var svært tøff for ni år gamle Chuck, som mistet både storebror, barndommens uskyld og den tilhørende tryggheten på en og samme dag. Chuck gikk fra å være en livslysten og utadvendt pjokk til å isolere seg mer og mer, og familien var bekymret for ham i flere år fremover. Med tanke på hvor traumatisk en slik hendelse åpenbart er, og Chucks senere tematiske veivalg i livet, så kan det virke fristende for en forfatter å bruke dette som et sofakrokpsykologisk bakteppe for resten av boka. Heldigvis holder Gehlke seg for god til sånt, og selv om temaet blir med oss videre, så blir det aldri den store konklusjonen med to streker under svaret i mattestykket om Chucks liv.

Etter noen år fant Chuck, på nærmest parodisk stereotypisk vis, botemiddelet mot alle verdens vonde tanker og depresjoner: musikk, heavy metal, og selvfølgelig KISS. Det tok ikke lang tid før han plukket opp en gitar og prøvde seg på noen av verdens beste riff relativt til antall akkorder. Veien fra kattetrommiser til brutale zombiesanger kan virke snodig, men som vi vet har KISS verdensrekord i antall musikere inspirert av albumomslag og pyro, og heavyens utvikling på åttitallet gikk i lysets hastighet. Thrashen hadde allerede tatt av, og førsteutkastene til black metal kom inn fra sidelinjen som sløydpreparerte ninjastjerner akkurat da de eldste og mest ustabile Gen X-erne oppsøkte og absorberte absolutt alt de kunne finne av ekstreme uttrykk.

Metallguden Chuck

Chuck blir ofte kalt dødsmetallens gudfar, og selv om denne tittelen på mange måter har noe for seg, så oppstod death metal og den moderne varianten av svartmetall parallelt i det påfølgende kaoset. Da Death slapp sitt første album i 1987 var ikke konsensusen tydelig nok til at man var enig om hva slags sjanger det var engang.

Det er derfor en smule upresist å tillegge én mann æren for noe som ble utviklet av hundrevis av musikere fra minst tre forskjellige verdensdeler, selv om de ikke var helt klar over at det var det de dreiv med mens det foregikk. Death metal var ingen mesterplan kokt ihop av et generasjonelt geni. Det var resultatet av hva som skjer når hormonelt berusede tenåringsgutter med solid tilgang på fritidsproblemer oppdager noe som får dem til å føle seg mektig.

Heavy metal er i utgangspunktet den mest maskulint kodede av musikksjangerene, noe man kan spore via de tiltagende aggressive – og i noen tilfeller intense til det absurde – undersjangrene som formerte seg som mogwaier i gammelt badevann på denne tiden. At dødsmetall oppstod i etterdønningene av thrashen, som i sin tid oppstod i farvannet til NWOBHM-bølgen, virker nok langt mer intuitivt i dag enn det gjorde da. Dersom Brynjulf-Arne (14) liker tung, sint og utfordrende musikk, er veien kort til at han prøver å gjøre noe enda verre for å bevise at han har noe å fare med. Dette er langt fra den eneste eller viktigste grunnen til noe av det vi snakker om i dag, men at ekstrem musikk tilbyr en gavepakke med identitet, formål og mestring kan ikke avskrives heller.

Chuck fremstår som en pussig type i ekstremmetall-miljøet, og det sier ikke så rent lite. Landskapet inkluderer tross alt kolleger som brenner opp-ned kors i panna og band som nesten imploderte på grunn av kirkebranner, drap og Mean Girls-rykter. Sammenlignet med karene i Deicide og Mayhem virker Chuck som svigermors våte drøm. Slank, pent hår, glad i dyr, trivelig å prate med, og hjelper deg sannsynligvis med å male garasjen på lørdag.

Til tross for sine personlige sosiale demoner var Chuck ofte en omgjengelig fyr som oppsøkte nye fjes og var genuint interessert i å lære. Progresjonen man finner på studioalbumene til Death hadde ikke vært mulig om Chuck hadde musikalske mindreverdighetskomplekser. Alle som hadde en hvit sneaker innom Deaths øvingslokaler var der fordi det var noe ved dem som Chuck verdsatte. Han var ikke nødvendigvis den flinkeste til å fortelle folk dette, men ser man samlet på historiene i denne boka finner man en plaget men hyggelig type som mest av alt ville bli bedre. Hovedsakelig musikalsk, men det var kanskje det språket han mestret best.

Bedriftslederen Chuck

Om man tar en kikk på listen over bandmedlemmer kan man få inntrykk av at Chuck kanskje ikke var spesielt flink med mennesker. Det var få som ble værende lenge, og grunnene til utskiftningene var ofte like merkelige som de var latterlige.

Chuck hadde en tendens til å uttrykke sin misnøye via vikarierende argumenter. At noen ikke strakk til musikalskt i den retningen Chuck ønsket å føre bandet kunne komme til uttrykk i en tilfeldig krangel om noe fullstendig trivielt. Om det var på grunn av usikkerhet eller angst fra Chucks side får vi aldri svar på. Det sentrale poenget er at Chuck var lett å bli venn med, men også lett å ryke uklar med under de rette omstendighetene. Når du starter karrieren i garasjen til foreldrene dine sammen med noen tullinger fra parallellklassen er det ikke så rart at du mangler grunnutdanning i ledelse fra BI. Band er kompliserte greier, og det hjelper ikke at overgangen fra rå pasjon til arbeidsliv ikke alltid er knirkefri.

Det er verdt å merke seg at det aldri virket som om Chuck anså Death som et énmannsprosjekt. Albumene var i stadig utvikling, og de nye medlemmene satt sitt umiddelbare preg på hver utgivelse. Var du med i Death var det fordi at Chuck respekterte evnene dine, uansett hva som eventuelt skjedde et år eller to senere. Dette gjaldt også Scott Burns, som i perioder vikarierte som storebror og terapeut. De røk uklar etter at Burns satt foten ned etter nok baksnakking av folk han kjente og respekterte. Chucks manglende evne til å vedlikeholde langvarige relasjoner utenfor nærmeste familien er slående. Det er tilsvarende slående at menneskene Chuck dyttet fra seg nesten uten unntak fortsatt tenker på ham som en flott fyr.

Denne boken demonstrerer i hvert fall at dersom Chucks oppførsel skyldtes dårlig selvtillit eller separasjonsangst, så var det helt og holdent grunnløse bekymringer.

Legenden Chuck

David Gehlke har skrevet et praktverk av en bok som man kan håpe vi ser flere av i årene fremover. Kombinasjonen av kronologi, anekdoter, innsikt og myteknusing er så sømløs at man først blir imponert når man lukker boka etter siste side.

Legender har mange forfattere. En bok som denne skrives ikke for å skape en legende, formålet er å beskrive en. Grunnlaget ble lagt gjennom førti års historiefortelling og tusenvis av menneskers perspektiver. Man blir ikke omtalt som dødsmetallens gudfar ut av det blå, det er et abstrakt diplom man får tildelt når man har satt sitt preg på mange nok ører og skjebner. Når det skrives bøker av denne kvaliteten om dine bidrag til verden, så har du gjort mye riktig, uansett hva slags tull du fant på ellers.

Det var bare Chuck selv som visste hvem Charles Michael Schuldiner var på slutten av dagen, men at han var elsket, respektert og beundret er det ingen tvil om, takket være David Gehlke.