Tramping i herresalaten

Med venner som Synnøve Trampe trenger man ikke å bli glad i seg selv

Synnøve Vereide Trampe er forfatter og kommentator i Aftenposten, og har en mye mer imponerende kjønns- og likestillings-CV enn meg. Hun har blant annet gått i flere Pride-tog, deltatt på Barents Pride i jobbsammenheng og holdt workshop for russiske og tsjetsjenske LHBT-personer. Sånt kan ikke jeg skryte på meg.

Siden Trampes Gutta - den nye likestillingskampen ble lansert tidligere i år har jeg hatt et halvt øye på utspillene hennes. Jeg har ikke lest boka, men har sett nok omtale til å danne meg et rimelig grunnlag. Boklanseringen sådde et frø av uggenhet hos meg, den type uggenhet man bare får av å være uenig med noen som snakker velmenende på dine vegne.

Likestilling har lenge vært synonymt med kvinnekamp. Den tiden er forbi. Synnøve Vereide Trampes Gutta utfordrer etablerte forestillinger om mannsdominans, dokumenterer diskriminering av gutta og utforsker løsninger på den nye likestillingskrisen (Kagge forlag)

Boka fikk mer enn nok kritikk, så det er ikke noen monolitt jeg skal ta for meg her. Det er ikke selve boka som er det største problemet for min del, men plassen den har i et veletablert mønster som jeg ikke ville unnet meg selv å være en del av for tjue år siden.

Trampe har engasjert seg på menns vegne i flere år, og et par korte søk fikk frem noen tekster fra tiden hennes i Dagsavisen, den tidligste fra juli 2023. Selv om jeg blir mindre og mindre enig desto mer av teksten jeg leser, peker Trampe likevel på mye som det er lett å være enig i. Menn er også ofre for patriarkatets undertrykkelse, og de kan ikke holdes individuelt til ansvar for noe som deres langt mektigere forfedre stelte i stand. Misogyne helter som Andrew Tate vokser frem fra avgrunnen fordi det har oppstått et tomrom mellom klassisk feminisme og dagens virkelighet. Vi trenger et nytt språk og tilpassede verktøy for å ta tak i "guttaproblemene", som for eksempel frafall i skolen, depresjon og selvmord.

Det jeg derimot ikke er enig i er at vi må bort fra følelseshysteri og vise mer "handlekraft". Det er fristende å trekke den konklusjonen, men som forhenværende gutt vet jeg at slike fristelser ikke kommer uten negative konsekvenser.

Den neste artikkelen jeg fant er fra februar 2024. Her merkes det at Trampe har studert tematikken i mellomtiden, noe som illustreres i innledningen:

På under 100 år har mannsrollen blitt snudd på hodet, på både godt og vondt. Vi har byttet ut forsørgeren med faren. Vi har skrotet arbeideren til fordel for akademikeren. Og som en konsekvens av dette får vi flere gutter som faller utenfor, og flere mistilpassede menn.

For å si det kort og greit, så er dette en fatal blanding av kortene, og setter stikk motsatt premiss for mannsrolledebatten som Trampe ser ut til å føre.

Dersom du mener at hovedårsaken bak mistilpassede gutter er overgangen fra stereotypisk maskuline forbilder til mykere, nærmest implisitt feminiserte forbilder, så stemmer det lite overens med Trampes tidligere poeng om menn som ofre for patriarkatet. Menn og gutters utfordringer forklares i all hovedsak som en konsekvens av et overfeminisert samfunn, språk og retorikk. For Trampes del blir menn utsatt for en slags arvesynd, og løsningen er at samfunnet må ta grep for å hjelpe dem opp og frem.

Dette kunne jeg vært delvis enig i, om det ikke var for at dette klinger – om ikke i samme toneleie så i samme dur – som de mest forlokkende delene av Andrew Tates "filosofi". Det handler aldri om at menn må utvikle språk og strategier i fellesskap, men at samfunnet må tilrettelegges for dem. Problemet er strukturelt, men løsningen er at strukturen må ordne dette på vegne av minoriteten, og gjerne utformes av forståsegpåere som skjønner så altfor godt hva stakkarne sliter med. Gutter og menn tvinges inn i båser som de hverken forstår eller mestrer, så la oss gjøre båsene så komfortable som mulig slik at de ikke merker at de er innelåst i dem.

Her har nok både media og menn som ikke er kvinnehatende fjols litt av skylda for tingenes tilstand. Mange av den moderne verdens problemer kokes ofte ned til den utslitte og nærmest innholdsløse merkelappen polarisering, et begrep Trampe selv bruker flere ganger. Likestillingsdebatten er ikke "polarisert" fordi meningene til den ene eller den andre siden av streken er for drøye. Debatten polariseres med overlegg av internasjonale medieselskaper og clickbait-drevne debattplattformer. Moderate innestemmer og sindige utspill har ikke plass under paraplyene til disse aktørene, siden de har fått det for seg at sånt tjener man ikke én jævla krone på. Det virker også demotiverende for det store flertallet av menn som har litt livserfaring og kunne bidratt positivt til ordskiftet, men som enten ikke føler seg kallet til det eller orker tanken på kaos i innboksen. Så jeg tar gjerne på meg litt skyld her jeg også.

Det må likevel nevnes at det er noe med perspektivet som skurrer. Trampe uttaler seg med en selvsikkerhet som ikke samsvarer med kunnskapen hun tilsynelatende sitter på. Før vi går videre vil jeg gjerne trekke frem et utsagn fra et intervju i Morgenbladet:

(...) «for meg representerer du [kjæresten] det kjønnet som har voldtatt og undertrykt og startet kriger, det er en del av meg som forakter deg for det». (...) Jeg tenkte ofte tilbake på det, og begynte å spørre meg selv om det egentlig er rettferdig å tillegge menn kollektiv skyld for historien.

Trampes bok ble som sagt kritisert fra flere kanter, og det forteller oss ikke nødvendigvis noe annet enn at det er smart å gi ut bøker om et brennhett tema akkurat når kokepunktet passerer og fosskokingen starter. Det interessante med sitatet er hvordan Trampe antar at hennes egen personlige forståelse av feminisme er allmenngyldig. Vi kommer tilbake til dette mot slutten av teksten.

Hyperaktive diagnoser

Før vi kommer dit må vi ta to korte avstikkere. Trampe har engasjert seg i andre betente debatter, og selv om disse kan virke urelaterte ved første øyekast forteller de oss mer om hva hun definerer som et problem og hvordan det bør løses.

I januar 2025 tenkte hun høyt om man kan kjøpe seg en ADHD-diagnose, og i mai 2026 kastet hun seg på ADHD-hysteriet igjen med en "løp og kjøp"-vinkling. Hun går langt i å støtte inntrykket til "folk flest" om at ADHD først og fremst er en motegreie, og at myndighetenes hovedoppgave er å forhindre at for mange blir diagnosert. Ifølge Trampe har dagens ungdom blitt forlokket av TikTok-videoer, uvettig skjermbruk, ekstra tid på eksamen og mer spenn fra Lånekassen.

Trampe har selv ADHD, men ble heldigvis diagnostisert før det ble populært, så hennes ADHD er ekte. Følger man denne logikken noen hakk videre, skyldes dagens ADHD-nivå i befolkningen latskap, griskhet og sosiale medier. Løsningen er igjen at fellesskapet må ta grep, men i motsetning til fremmedgjorte menn må vi for Guds skyld ikke høre på noen med ADHD. Bortsett fra Trampe da. Hun er en av de snille. I likhet med likestillingssynet hennes er hun ikke interessert i hva hovedpersonene selv kan bidra med i debatten. Vi får utelukkende servert hvordan Trampe ser for seg gruppen som sliter, og dersom noen avviker fra hva hun forestiller seg, så får de skylde på seg sjøl. Selv om vi godtok påstanden om at økningen skyldes feildiagnostisering, så ville det likevel pekt på at noe er riv ruskende galt med samfunnet vi lever i.

Vi må altså tilpasse samfunnet til menns behov, men vi må ikke tilpasse samfunnet for en annen trengende gruppe, for det kan tross alt hende at de lyver om hvorfor de trenger amfetamin for å føle at de fungerer.

Transpersoner vet ikke sitt eget beste

"Transdebatten" domineres av skribenter uten personlig erfaring, men som likevel bekymrer seg for at transpersoner tar skade av behandlingen de kjemper en evighetskamp for å få. Trampes bidrag til denne tvilsomme situasjonen startet i april, da hun dekket en ny finsk studie om transpersoners mentale helse.

Hun fikk et kontant motsvar fra Anine Hartmann og Frende Lorentzen, begge fra Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI). Det svir å få kritikk, og Trampe svarte med indignasjon, som Hartmann og Lorentzen så parerte med et innlegg som nesten ikke kan beskrives som noe annet enn et vellyket karakterdrap. Denne utvekslingen foregår fortsatt i skrivende stund, men kort oppsummert er det svært sannsynlig at Trampe har plagiert en artikkel skrevet av anti-trans-aktivisten Joanna Williams. Jeg anbefaler alle å trykke på siste link og lese selv.

Detaljene i denne utvekslingen er ikke så viktige for vårt formål, men det kan være nyttig å se på et utdrag fra Trampes siste bidrag:

Konklusjonen i kommentaren min er at føre-var-prinsippet er viktig når man vurderer behandling av mindreårige med kjønnsinkongruens. Dette er på linje med standpunktene som er tatt av helsemyndighetene i land som Norge og Sverige. Når PKI kaller kommentaren min «reaksjonær», definerer de samtidig medisinfaglige råd som reaksjonære.

Man må være mildt sagt tonedøv for å tro at representanter fra Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens ikke har lest seg godt nok opp på fagfeltet som omkranser hele deres eksistens. Man må være tilsvarende ignorant for å så anta at de ikke har ett og annet å si om norske helsemyndigheters medisinfaglige råd.

Dersom Trampes antagelser er sanne, så betyr det at Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens har misforstått absolutt alt i hele sakskomplekset, og at fortellingens egentlige helt er skribenten som leste et par artikler om temaet i lunsjpausen. Dette selvbildet minner meg om en usikker gutt jeg kjente før i tiden.

La meg gjøre det personlig

Trampes respons på kritikk er nærmest symptomatisk for hvordan sensitive temaer som maskulinitet, kjønnsidentitet og mental helse behandles i offentligheten. Kritikerne representerer ofte grupper som oppfattes som "svake", "myke" eller "sutrete", som for eksempel feminister, pasienter eller transpersoner. Kritikken avfeies kort med å ta den simpleste tolkningen av utsagnene i verste mening. Hadde hun tatt seg tid til å tenke, ville hun kanskje vurdert muligheten for at feminister og transpersoner kan ha noe å fare med selv om de snakker på vegne av en "svak" gruppe.

Dette trekker jeg frem fordi Trampe er ikke spesiell. Hun har ikke bragt noe som helst nytt til torgs. Det hun forsvarer er status quo, og eventuelle endringer hun ønsker i samfunnet handler om å bevare ting som de er. Gutter må få være gutter, transpersoner er ikke verdt bryet, og alle kan ikke få en diagnose bare fordi de "sliter med å fokusere". Fellesnevneren for "guttatrøbbel", ADHD-diagnoser og "transproblematikk" er at disse tre problemområdene på mange måter handler om vår rett til å utforske oss selv på våre egne premisser. Fellesnevneren i Trampes argumentasjon er at det nok er best å ikke grave for dypt.

Trampe tror sikkert at hun agerer som alliert av disse gruppene, men man kan ha gode intensjoner og fremdeles forårsake stor skade. På slutten av dagen er det resultatet som teller, ikke hva du trodde underveis. Tidligere skrev jeg at Trampe antar at hennes egen forståelse av feminisme er allmenngyldig. Denne antagelsen er hun ikke alene om. For dette kjenner jeg meg igjen i.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg som tenåring og ekstremt ung mann antok at oppegående mennesker var rablende idioter fordi de misset den innlysende svakheten i sitt eget argument. Men jeg forstod alt, for jeg hadde lest noen greier jeg var enig med på internett.

Så gikk det heldigvis noen år, og jeg begynte sakte å innse at problemet kanskje begynte et sted i min egen hjerne, og at det ikke hjelper å insistere på å bevare min egen feiloppfatning for enhver pris. Noen ganger må man gi slipp for å komme seg videre. Løsningen var ikke å kaste hele identiteten min på dynga og plukke opp en femi kaffekopp på vei til diktlesning på Løkka. Løsningen var å oppgradere softwaren, kjøre antivirusprogrammet og tillate meg å bli interessert i andres perspektiver. Vi kunne unngått mange opphetede konflikter på kjønnsfeltet dersom flere tok høyde for at de kan ha misforstått noe om både motparten og seg selv.

"Gutta" til Trampe ligner på meg. Jeg var heldig og falt ikke ut av hverken utdannings-, kjærlighets- eller arbeidslivet, men det var ikke selvsagt. Den mannen jeg er ligner på gutten jeg var, men jeg forstår mine egen roller og begrensninger på måter jeg aldri ville utviklet under Trampes "redd gutta"-banner. Det er kjipt at noen gutter sliter, og de fortjener hjelp, men da må vi for faen ikke fortelle dem at de har forstått alt heller.

Du skaper ikke selvsikre menn med å fortelle usikre gutter at problemene deres skyldes eksterne faktorer. Du kan lære dem hvordan samfunnet er satt sammen og hvordan de påvirkes av denne sammensetningen, men det må settes i kontekst med hva de selv tror og føler.

Løsningen er ikke å bekrefte overfor disse guttene at de allerede har forstått hvordan verden henger sammen. Det eneste de lærer av det er at samfunnet er til for fremtidige menn, og det eneste synlige hinderet er nåværende og fremtidige kvinner. Det er summen av Trampes visdom.

Og det er reint pisspreik spør du meg.