Super Mario Bros (1993): En arbeiderklassedrøm

Det er mørke tider. Storkapitalen vant. Ring en rørlegger

Noen filmer verdsettes ikke i sin samtid. Hollywood-maskinen motarbeider de fleste tilløp til subtile nyanser eller brudd med status quo. Kapitalismen er nådeløs mot avvikende uttrykk som ikke maksimerer profitt til fordel for kunstnerisk visjon. Heldigvis er ikke dårlige kinoinntekter slutten for slike filmer. Med litt flaks kan de gjenoppdages og nå ut til et nytt publikum dersom forholdene ligger til rette for det. Historien har mange eksempler. Citizen Kane. Blade Runner. 2 Girls, 1 Cup.

Og Super Mario Bros. (1993).

Da den første og eneste ikke-animerte Mario-filmen kom ut for over tredve år siden, ble det ingen suksess, til tross for at alle observerbare fakta tilsa det motsatte. Filmen var regissert av motkulturkometene Rocky Morton og Annabel Jankel, budsjettet lå midt mellom Schindlers liste og Jurassic Park, og produsentene satt på et brennhett manus skrevet av de beste stupdrita apekattene kokain kan kjøpe. Anmelderne reagerte med vantro, avsky og allergiske utslett. Publikum ble så lamslått av det de så at de valgte å fortrengte opplevelsen fremfor å anbefale filmen til venner og kjente. Nintendo-trollmannen Shigeru Miyamoto sa at om han hadde hatt tid og en katana, ville han sporet opp samtlige i produksjonsteamet og tvunget dem til å begå seppuku. Filmhistorikere vil nok innvende at Miyamoto ikke sa akkurat det på akkurat den måten, eller med akkurat de ordene, men de fleste av oss forstod hva han mente. Katastrofen var et faktum.

Det er ikke sjeldent at de som fremsnakker Mario '93 møtes med hån, spyttklyser og tvangsinnleggelse. At man risikerer slike represalier, men uredd fortsetter å flagge filmen som et misforstått mesterverk, burde være bevis nok til å trå varsomt om man fristes til å avskrive den som søppel. For hva om entusiastene har rett? Hva om filmen egentlig er en fremtidsvisjon av orakelaktige proporsjoner, som vi bare først nå begynner å forstå konturene av? Kan vi ta oss råd til å avfeie det? I denne økonomien?

Onde tunger vil ha det til at Mario '93 er en absurd, overprodusert, formålsløs, hyperaktiv mølje laget av og for asosiale kjellerstuepornografer. Andre påstår at Mario '93 er det som skjer med hjernen din når du får et bongtrekk fra onkelen til han rare barndomskameraten som lurte deg med på blotting utenfor det lokale gamlehjemmet etter litt limsniffing.

Og la oss være ærlige: ved første øyekast kan det virke som om disse dilettantene kan ha rett. Men dersom vi løfter den øltrukne fillerya fra onkels gulv, snur den rundt og studerer sømmene nøye, kan vi kanskje skimte et lappeteppe av profetier som ville fått selv Nostradamus til å urinere en skvett i pantalongene? Dette må utforskes.

Så bli med ned i kloakkrøret lille venn, så skal du få se noe magisk! Det er ikke bare ballonger som flyter her nede!

La deg ikke forvirre av handlingen

Filmens handling blir viktig i denne gjennomgangen, men kan fremstå forvirrende for dem som tror at Descartes' cogito, ergo sum også burde gjelde manusforfattere. Dersom du bare kjenner Mario-brødrene fra Nintendos berømte videospill trenger du sannsynligvis et NAV-vedtak med tilhørende ressurser for å kunne sette deg inn i hva som foregår.

Mario og Luigi er brødre og rørleggere. Henger du med? De er amerikanere med italiensk familiebakgrunn, og heter også Mario til etternavn, derav Mario-brødrene. I spillene og tegnefilmene er de jevngamle, energiske og livsglade, men nå befinner vi oss i filmkunstens mystiske verden, og god kunst krever subversjon. Mario er derfor en gretten gubbe i førtiårene, og har samme lynne og antageligvis kroppsodør som en ekte underbetalt fagmann fra Brooklyn. Luigi er omtrent tjue år gammel, og er av en eller annen grunn latino. Det kan skyldes at hans spilles av John Leguizamo, men det skal vi ikke ta for gitt, siden Mario spilles av engelskmannen Bob Hoskins. Er valget av skuespillere en kommentar om hvordan amerikansk hyperfokus på etnisitet begrenser den sosiale og intellektuelle mobiliteten til ikke bare minoritetene som undertrykkes av slike merkelapper, men også samleparaplyen "hvite"?

Eller skyldes det at filmskaperne rett og slett ga en god faen? Det er vanskelig å konkludere, men vi bør merke oss at spørsmålene kommer raskere enn svarene.

Brødrene krangler og kjefter som brødre gjør, men er veldig glade i hverandre når alt kommer til alt. Mario er den eldre, kyniske pessimisten, mens Luigi utstråler konstant ungdommelig optimisme. Marios mørke syn på verden stammer sannsynligvis fra at de ble foreldreløse da Luigi var liten, og at han måtte oppdra ham alene som en slags fosterfar. I tillegg holder familiebedriften deres på å bli skvist ut av markedet av et konkurrerende rørleggerselskap, eid av den lokale mafiabossen Scapelli.

Etter nok et mislykket oppdrag blir de kjent med den unge paleontologen Daisy, som jobber med dinosaurutgravning under Brooklyn-brua. Daisy er foreldreløs og vokste opp på et katolsk barnehjem. Det eneste hun har igjen fra foreldrene sine er et mystisk meteoritt-fragment hun bærer som en medaljong rundt halsen. Utgravningen står i fare på grunn av manglende finansiering og konstante trusler fra nettopp Scapelli, som selvfølgelig også er eiendomsforvalter i tillegg til rørleggerkonge. Luigi får etter noen stotrende forsøk bedt Daisy ut på et stevnemøte, mye takket være god hjelp fra sin livserfarne storebror.

Etter en bedre spaghettimiddag med Mario og hans Sopranos-statistvenninne Daniella, tar Daisy med seg Luigi ned i kloakken for å vise ham de menneskelignende dinosaurbeina hun jobber med. Aromaen av brakkvann og avføring gjør det unge paret amorøse, men deres første kyss blir avbrutt av sabotasje! Ondsinnede Scapelli-rørleggere sprenger et vannrør, og Luigi spurter hjem for å hente storebror. De får til slutt skrudd av hovedkrana, men blir slått bevisstløse av to mentalpasienter med uklare motiver. Når de kommer til hektene er Daisy borte, men Mario kan heldigvis ekkolokalisere. De følger skrikene hennes og hopper gjennom en interdimensjonal dør, som frakter dem fra Brooklyn til Dinohattan.

Her kan det hende at noen lesere ramlet av. Nå som de mindre begavede har forlatt oss kan vi andre benytte anledningen til å fordype oss i et spennende univers fullt av øgler, mugg og mystikk.

Dinosaurer, diktatorer og soppinfeksjoner

Dinohattan befinner seg i en parallell dimensjon. Da meteoren som utryddet dinosaurene traff jorden (nærmere bestemt Brooklyn), splittet den også virkeligheten i to. Én der dinosaurene ble utdryddet og pattedyrene stod igjen som evolusjonens seierherrer, og en annen der dinosaurene overlevde og utviklet seg til menneskelignende skapninger. Mario-brødrene bruker derfor litt tid på å skjønne at innbyggerne i byen ikke er mennesker, men dinosaurer.

Ikke tenk for mye på det. Star Trek har sluppet unna med "hvorfor ser alle romvesenene ut som mennesker"-forklaringen i seksti år, ikke bli prippen nå.

Dinohattan kan best beskrives som en failed state. Vi kan begynne med elementær byplanlegging: bakkenivået er forbeholdt privatbilisme og domineres av livsfarlige gnistsprutende radiobiler. Fotgjengere delegeres til høyden, der de må skrike seg frem på vaklevorne aluminumsbroer. Trafikkbildet er mildt sagt ikke tilrettelagt for to hjul, og minst én syklist stuper over "autovernet" mot den sikre død innen tre minutter har gått. Kollektivtrafikk? Virker det som om denne byen forholder seg til noen slags form for kollektivisme? Akkurat.

Klima og miljø står det tilsvarende dårlig med. Byen er infestert av sopp, til tross for at byggmassen gjennomgående består av stål, betong og andre ikke-organiske materialer. Soppen er over alt, og slynger seg rundt det meste som ikke er i bevegelse. Noen ganger virker det som om den har sin egen vilje. Temperaturen er varm og klam, og utenfor bymurene finnes bare den endeløse Koopahari-ørkenen.

Men hva med det sosioøkonomiske? Gatebildet preges av vold, kriminalitet og kannibalisme. En ung reptilkvinne triller egget sitt i en barnevogn, og jager bort noen ekle typer mens hun skriker "Get away from my baby!" (husk: dinosaurer). At dette skjer på høylys dag uten at noen leer et øyelokk forteller oss mye om skjebnen til andre, mindre heldige mødre og egg i denne byen. Det tar heller ikke lang tid før Mario-brødrene utsettes for et væpnet ransforsøk av en søt gammel bestemor. Det er dermed sannsynlig at pensjonsordninger og sosiale sikkerhetsnett er fremmedord for disse vesnene. Brødrene blir heldigvis reddet av en høy, barmfager dominatrix som plukker opp gamla og pælmer henne over rekkverket. Å kalle situasjonen det rene kaos ville vært en underdrivelse.

Hvor er politiet? De er travelt opptatt med å arrestere gatemusikanter som synger protestsanger om den onde King Koopa. Vi befinner oss altså i et slags monarki.

Kongeriket har sett bedre tider. Forhistorien er uklar, men for omtrent tjue år siden var Dinohattan regjert av en ikke-navngitt konge. Den nåværende kongen omtales også som president, så det politiske systemet er kanskje resultatet av et mislykket forsøk på å danne et postrevolusjonært konstitusjonelt monarki. Vi kan heller ikke utelukke at vår forvirring skyldes kulturelle forskjeller, og filmpublikummet bør ikke stole blindt på sitt eget begrepsforståelse. Her må man observere sine omgivelser nøye.

Før Mario-brødrene får sukk for seg blir de arrestert for å være rørleggere på høylys dag. På politihuset – som også fungerer delvis som enten bordell eller sexklubb – blir de fotografert, desinfisert og fengslet. Her får vi omsider møte King Koopa, som tar på seg oppgaven med å forklare dem plottet. Koopa utgir seg først for å være forsvarsadvokat Larry Lazard fra firmaet Lazard, Lazard, Conda, Dactyl, & Cohen. Vi noterer oss at til tross for store evolusjonære forskjeller, så har denne kulturen likevel produsert et rettssystem bestående av lover, vedtekter, normer for samhandling og jødiske etternavn.

Er dette en kommentar til den antisemittiske myten om Den evig vandrende jøde? Eller bare en teit vits? Ingen kommentar på nåværende tidspunkt, ærede dommer.

Dinosaurkongen med det rare håret

Daisys kidnappere Koopas fettere. Presidentens slektninger utfører med andre ord menneskerettsbrudd på fremmed jord. Siden Dinohattans eksistens har vært ukjent frem til nå, kan vi ikke regne med at de har forpliktet seg til folkeretten, men siden de praktiserer en form for jus må slike brudd likevel kunne defineres som overlagte.

Men hvorfor kidnappet de Daisy, og hvorfor er Koopa så interessert i meteorittmedaljongen hennes? Det viser seg at Daisy er datteren til den forrige kongen, og er dermed både prinsesse og tronarving. Da Koopa tok makten flyktet dronningen til Jorden for å beskytte henne, og fragmentet i medaljongen er den manglende biten fra meteoritten som splittet dinosaurenes verden fra pattedyrenes. Koopas plan er å fusjonere de to dimensjonene og styre eneveldig over den nye planeten. Han trenger Daisy fordi hun er den eneste gjenlevende dinopersonen av kongelig blod, og det er kun medlemmer av kongefamilien som kan sette meteorittbiten tilbake på plass.

Dette forklares ikke noe nærmere, men monarkier i den virkelige verden rasjonaliseres på langt svakere grunnlag enn dette.

Devolusjon, rasehygiene og dialektikk

President Koopa er en eksentriker, og et kort blikk på sveisen hans avslører at han bruker lang tid på å gre håret om morgenen. Presidenten elsker grelle dresser, bor i en skyskraper med logoen sin på, er besatt av jakten på verdensherredømme, sikler etter andres familiejuveler, og er litt vel glad i unge damer.

Han omgir seg utelukkende med inkompetente tullinger, sannsynligvis for å ikke føle seg truet av at noen i nærheten vet hva de driver med. Eller, det er én person i Koopas krets med noenlunde normal kognitiv funksjon, og det er rådgiveren Lena (Fiona Shaw). Rådene hennes blir aldri tatt til etterretning, men hun er tross alt kvinne, og det er ikke en livsform som står høyt i kurs hos presidenten. Lenas eksistens er en evig tilstand av nedverdigelse som en konsekvens av dette. Hun kler seg utfordrende, kanskje for å tiltrekke seg Koopas gunst, men tankene hans dreier seg kun om meteorittsteiner, sjimpanser og jenter som bryter den internasjonalt anerkjente "egen alder/2 + 7"-standarden.

Så snart Daisy er i Koopas tårn, tvinges hun inn i en prinsessekjole og plasseres strategisk i sjefens runkebunker. En kitchy toppleilighet kan man si. At Koopas definisjon av "forførelse" minner mer om noe man assosierer mer med gufne deler av strafferegisteret enn maktens tinder burde ikke overraske.

Til tross for sin enorme makt, er Koopa misunnelig på Jorden og alle de deilige naturressursene vi disponerer. Han vil invadere og ta over menneskenes verden. Hvordan skal han klare det? Med overlegen styrke og våpenteknologi, selvfølgelig. Koopa råder for eksempel over en hær med goombaer. Disse klossete sauropodene rager to meter over bakken, har bittesmå hoder og hjerneaktivitet av tilsvarende størrelse. De uniformeres med stålstøvler og brune, lange frakker. Vi kan nesten kalle dem en slags... "brunskjorter"?

Rekrutteringsprosessen bak disse farlige (men fiffige) Mikro-Midasene er et kapittel for seg selv, og involverer devolusjonskammeret. Her kan opposisjonelle og andre skitne hippier devolveres tilbake til forskjellige stadier i evolusjonen. Vi får så en demonstrasjon på hvordan det fungerer. Gatemusikanten Toad, som i videospillene er en lykkelig liten soppmann, blir devolvert til en goomba.

Autoritære regimer er ofte skeptiske til personer med høy utdannelse både innenfor og utenfor maktens korridorer, men devolusjonskammeret omgår dette problemet på mesterlig vis. Du trenger ikke å undergrave utdanningsinstitusjoner i årevis når du kan samlebåndsprodusere fotsoldater med IQ tilsvarende et gjennomsnittlig kneippbrød med bare en knapp og en dreieskive.

Devolusjonskammeret forklarer også den mystiske soppen som omkranser byen. Det er den gamle kongen, Daisys far! Han ble dømt til devolusjon da Koopa tok makten, og tiden ble skrudd så langt bakover at kongen muterte tilbake til soppstadiet. Kongen overlevde det innviklede drapsforsøket, og spredde seg over byen som hevn på kuppmakerne. Den systemiske forråtnelsen i samfunnet er hovedsakelig forårsaket av dårlig sanering og politisk inkompetanse, men kongesoppens kvelertak er i tillegg en metafor for å hjemsøkes av fortidens synder.

Devolusjonskammeret har flere hemmeligheter på lur. Iggy og Spike (Koopas fettere) er ikke de mest ovale eggene i reiret, og har muligens lese- og skrivevansker eller ADHD. De brukte lang tid på å lokalisere Daisy, blant annet fordi de ikke ser forskjell på menneskejenter, og bortførte i prosessen et helt Mean Girls-crew fra Brooklyn før de fant henne. På toppen av det hele forsvant meteorittbiten på veien hjem, som siden har vekslet hender fra Mario-brødrene til den staute BDSM-dronningen som reddet dem fra å bli ranet av eldrebølgen tidligere i filmen. Koopa er drittlei, og kommanderer at de skal evolveres for å bli smartere. Dette viser seg å være en dårlig idé, siden høyere intelligens skaper interesse for dialektisk materialisme, og før vi vet ordet av det sitter dåsemiklene på en nattklubb og doserer om marxistisk systemkritikk og revolusjon.

Denne koblingen kan virke søkt, men husk at dette samfunnet er et skyggebilde av vårt eget. Vi har så vidt berørt temaet så langt, men Dinohattan er også et segregert, hierarkisk rasesamfunn. Dinofolket har ikke felles stamfar, men utviklet seg fra forskjellige dinosaurarter. Koopa påstår at han selv stammer fra Tyrannosaurus Rex, noe som kan være sant eller ren løgn på samme vis som når nynazister hevder å være vikinger. Når det er sagt, så stammer Koopa fra en rovdinosaur, t-rex eller ei, og vi får en forsmak på hans mer primitive sider når Mario-brødrene låser ham fast i devolusjonsmaskinen og skrur dreieskiven til "juratiden". Koopa blir reddet før skaden blir for omfattende, men etter denne seansen ser han ut til å være i limbo mellom regresjon og raseri. Visse tegn kognitiv svikt kan også observeres. Nesten som tidlige demenssymptomer?

Devolusjonsteknologien er også portabel, og goombaene er bevæpnet til tennene med devolusjonsgeværer. Disse våpnene er mindre dødelige enn en simpel revolver, men husk at døden er rask og kontant, mens frykten i øynene til dine fiender når de forvandles til sjimpanser varer evig. Dette er forresten Koopas geniale plan:

Steg 1: Fusjonere dimensjonene. Steg 2: Invasjon. Steg 3: Devolvere alle menneskene til sjimpanser.

Hva han har tenkt å gjøre etterpå er ikke helt klart, men lever vi ikke gjennom konsekvensene av langt mindre gjennomtenkte mesterplaner i skrivende stund?

Fagforeningens hevn

Handlet ikke filmen om Mario-brødrene? Joda, men nå har vi dannet oss et overordnet bilde av filmens satiriske virkemidler, slik at rørleggerbrødrenes rolle likevel fremstår som sentral for budskapet.

Mario-brødrene flykter, og takket være mye flaks, regelmessige doser mindfullness fra Luigi og et par deus rex machina-inngrep fra kongesoppen får de omsider tilbake meteoritten, og setter kursen mot Koopa Tower. De finner sentralvarmeanlegget, som er så dårlig vedlikeholdt at Mario bemerker at det må ha vært en "non-union job". De bruker rørleggerevnene sine til å kjøle ned bygget, og siden dinosaurer er vekselvarme i dette universet, vil goombaene sløves ned av kulden og gjøre det lettere å snike seg forbi dem. Brødrene surrer litt rundt i et garderobeskap og byr opp til gammeldans i en heis før de finner Daisy og de andre Brooklyn-jentene.

Når finalen nærmer seg byr filmen først på en heseblesende akebrettjakt på sovemadrasser gjennom et frossent rør, akkompagnert av en heftig gitarinstrumental av Joe Satriani. Til slutt står Mario ansikt til ansikt med Koopa, som faen meg har fått nok og vil flambere ham med flammekaster. Det har raknet for opptil flere i rollebesetningen, og Lena klikker fullstendig når hun får kloa i meteorittsteinen under kampens hete. Hun bestemmer seg for at hun er like girlboss som Daisy, og forsøker å sette biten på plass i meteoren selv. Hun lykkes, men ender dessverre sine dager som et skjellettavtrykk på en hulevegg. Luigi og Daisy forsøker desperat å få steinen ut, men fusjonsprosessen er i gang, og Mario transporteres tilbake til Brooklyn sammen med Koopa.

Vi startet opprinnelig denne reisen med påstander om orakler og profetier. Underveis har vi gjort mange observasjoner og dannet grunnlaget for flere hypoteser. Forhåpentligvis vil alt virke krystallklart når vi tar en kikk på videoklippet under. Hva ser vi? New Yorks berømte skyline, med World Trade Center i midten naturligvis, siden filmen kom ut åtte år før 11. september 2001.

En kort beskrivelse av filmklippet: World Trade Center, selve symbolet på amerikansk militær- og kapitalmakt, pulveriseres og erstattes av et nedslitt skyggebilde, dandert med en diktators varemerke.

Minner dette om noe?

Fra kapitalismens aske til fascismens ild

Super Mario Bros. (1993) serverer oss lag på lag med intertekstuell subversjon og satire som sender mektige ekko langt inn i nåtiden. Puss teskjeen din og gap opp, kjære leser.

Antagonisten er en aggressiv, primitiv diktator med rart hår. Han bor i et tårn utsmykket med sin egen logo. Han har en absurd klesstil, et abstrakt forhold til intimsoner, beriker seg på fellesskapets ressurser, er omgitt av en hær med idioter, og er en sentral figur i et interdimensjonalt traffickingnettverk. Dersom du fortsatt sliter med å forstå poenget, må vi benytte oss av sterkere virkemidler. Heldigvis har Tordentales vitenskapsmenn – i samarbeid med ledende EDB-reptiler – utviklet en superkraftig subtekstforsterker.

Ta en titt på bildene under. Koopa koser seg i badekaret, godt marinert i den fineste gjørme andres penger kan kjøpe. Hva om vi ber maskinen om å forsterke subteksten med 88%?

Hold på partiboka, vi er ikke ferdig ennå.

Finalen øker etterhvert i intensitet, og brødrene finner omsider tilbake til hverandre. Etter at Koopa sprenges opp i en tønne som henger over gata, får de hendene på et par devolusjonsgeværer og fyrer av alt de har. Koopa er sjanseløs. Til slutt går devolusjonen så langt tilbake at han ikke lengre er et virveldyr engang, og til slutt er det bare grønn guffe igjen. Mannen som angivelig nedstammet fra en lang rekke tyrannøglekonger, som ville lede folket tilbake til en svunnen gullalders storhet, var ikke det lynende intelligente rovdyret han ønsket å fremstille seg som, men egentlig noe helt annet. En patetisk klovn regresserer foran øynene våre, og til slutt ender sine dager som ursuppe i rennesteinen.

Hva med om vi ber datamaskinen om å kalibrere bildet én gang til? Bare for å fullføre tvangsfôringen? Gud hjelpe oss alle.

God kampdag, kamerater

Fascismen serverer kraftige verktøy til å ta makt, men ingen til vedlikeholdsarbeid. Samhold og solidaritet har ingen plass når sjefens ego trenger egen limousin i bilkortesjen. Den eneste som belønnes for din endeløse lojalitet er han på toppen. Koopas verden er kanskje en komplett katastrofe, men de vitenskapelige gjennombruddene er unektelig imponerende. Elektriske biler, devolusjonskammer, interdimensjonale reiser, støvler som lar deg hoppe fra fortau til fortau. De har til og med utviklet en form droner. Sistnevnte er riktignok en pitteliten bombe med øyne som tusler i sneglefart mot målet sitt, men det tok amerikanerne over ti år å utvikle noe lignende.

Det er ingenting som tilsier at Koopa eller hans kumpaner kan ha utviklet dette selv, så vi må regne med at disse sentrale brikkene stammer fra innovatører og teknologigiganter før Koopas regjeringstid. Disse finner vi ingen spor av. Vi ser en og annen tekniker, men ingen genier eller visjonære forretningsmenn. Ingen Dino Musk, ingen Mark Zuckersaur, ingen Bill Gatimimus. Bare King Koopa og en liten gruppe lojale medhjelpere som lever på nåde. Dersom noen hjalp Koopa til makten, ser vi ingen beviser for at dette betydde noe for deres egen overlevelse. Der den sterkestes rett råder er ingen trygge. Før de svake står sammen og tar saken i egne hender, da.

Ja, dette er en film om Donald Trump. Ja, dette er en film om fascisme. Ja, dette er en film om hva som skjer dersom du ikke melder deg inn i en fagforening. Ja, dette er en film om toksisk maskulinitets møte med sterke kvinner og sunne mannlige verdier. For moralen er at du kan være så mektig du vil, knuse all motstand og kue ditt eget folk i årevis, men du er likevel bare én dårlig dag og et arbeiderklasseopprør fra å miste absolutt alt.

Mario-brødrene feires som helter, og det er fest i Dinohattans gater. Luigi tar et sorgfullt farvel til sin store kjærlighet, men forstår at hun må bli igjen og hjelpe folket sitt til en bedre fremtid. De har utført en stor bragd, men nå er det tilbake til hverdagen igjen. Flere måneder senere finner vi dem igjen i den nedslitte leiligheten sin mens de lager middag og ser på TV. Alt er tilsynelatende tilbake til normalen, selv om Luigi fortsatt er deprimert. Plutselig slår døra opp, og der står Daisy i full geriljakrigmundur med en flammekaster i hendene. Hun trenger hjelp! De må bli med tilbake! Hva som har skjedd sier hun ikke, men det er ikke viktig.

For kampen er aldri over. Du må ikke sove. Det finnes alltid minst én jævla tosk som vil avskaffe 1. mai som offentlig fridag.