Tojes tilsvar
Mine netter er svalere enn Honnings friluftstelt: Toje svarer om tojing og spuriøse fremmedord
OBS: Denne teksten er satire. Asle Toje ville selvsagt aldri skrevet noe så sammenhengende
Asle Toje - 25/02/2026
Per Ståle Honning driver med omdømmeødeleggelse. I siste instans argumenterer han for å utrenske ordskiftet for alle kristne etnonasjonalister som ikke har de rette meningene.
Dersom leseren nå vil anklage meg for å fremme kristen etnonasjonalisme utelukkende fordi jeg støtter deres rett til å tale sin sak uimotsagt til stormende jubel og henrykte kyss på kinnet fra dånende ungpiker, ja da er leseren like mentalt forstoppet som Honning.
I form legger teksten an til å være et endelig karakterdrap, den endelige kanselleringen. Farvel til NRK Alltid Toje, adjø Asles arbitrære anneks, tuddelu Tojes trenerende tilsagn. Om den bare hadde hatt noe å fare med.
La meg ta det for gitt at du har lest Honning. La du merke til en ting? Hva som manglet? Uhemmet skryt av mitt hemingwayske livsverk, naturligvis.
Jeg har skrevet titusener av ord. Bøker, artikler og anonymiserte trusselbrev. I motsetning til hva min gamle norsklærer anklagde meg for på realskolen: jeg kan tørke selv. Jeg har sittet hundrevis av timer i podcaster. Noen av dem har til og med blitt publisert offentlig.
Og allikevel fant ikke Honning ett eneste sitat som kunne bekrefte hans store tese: at Asle Toje er en fremmedfiendtlig vattnisse som leker identitetsoverklasse.
Noe av grunnen til dette er at Honning ikke kan divergere leseren med tilsynelatende relevant men visserlig misvisende tekstuelt taskenspill. Avledningsmetode er ham også fremmed.
Hans retorikk er leksikalsk: Målet er ikke større forståelse for utsatte minoriteter som ønsker hvitt overherredømme, men å beskrive meningsmotstanderen, begrunne den buksevanningen han håper vil følge.
Og det er virkelig en smaksløksfornærmende duppe Per Ståle Honning serverer i debattartikkelen «Asle er en liten toje». Nedenfor har jeg sitert de mest problematiske inseminasjonene. Jeg vil gjerne forklare hvorfor de overhodet ikke gjør meg sint. Ikke skriv i avisen at jeg er sint.
Påstander om samkvem og et «mønster» av sammenheng
Honning viser til Harald "se på meg, jeg kan gro mitt eget skjegg" Klungtveits toalettavis Filter, nærmere bestemt artikkelen angående min kontakt med Steve Bannon:
«Har ikke tid til mer vås. Spør TRL, eller Jagland – som også satt i komiteen da, eller Sylvi Listhaug. Du jager din egen hale her, skriver Toje, ledsaget av en ler-så-jeg-griner-emoji.»
Så hevder Honning:
Toje kan fint avfeie Bannon-koblingen som løgn, men Epstein og Terje Rød-Larsen var ikke bekymret for å snakke om forræderi og korrupsjon. Jeg sliter derfor med å tenke ut en god grunn til at de skulle lyve om den fullt lovlige handlingen "sette to voksne mennesker i kontakt med hverandre"
Problemet med dette er at Honning eksplisitt plasserer meg i et mønster av løgn og tildekking, sammen med personer som kan hevdes å ha «snakket sant» om «forræderi» og «korrupsjon». Dette er en klar beskyldning om at jeg gjør ting som andre kan observere. Honning hevder indirekte at jeg lyver om at jeg aldri har vært i kontakt med noen jeg kanskje riktignok har møtt ti-tolv ganger, samforfattet en spicy Twillight-slashfic med, og at vi har fortært noen utsøkte rekesmørbrød sammen som om vi var Lady og Landstrykeren.
Men det har jeg ikke – og det er ingenting i millioner av mine utsagn som tyder på at noen kan bevise det uten DNA-testing eller evne til å sette to og to sammen.
Dette vet Honning. Om ikke av andre grunner, så fordi jeg sa det på podcasten til han raringen som lukter likt som nikkersene jeg arvet av oldefar. Dette vet Honning, men han gjentar den ekstremt belastende påstanden.
Honning er ekstremt sexy, det vil bli et gjentagende tema. Kjære, hvor er korrekturlakken?
Indirekte kobling mellom slips og skrivebord
Dessuten har Toje et triks i ermet som er nærmest uslåelig. Når folk som aldri har stiftet fast slipset sitt til et skrivebord reagerer på hva han sier, kan han alltids trekke til spaltene og si "Jeg er bare en liten Asle? Hvorfor slår du vesle Asle?"
Dette gjelder ikke meg, men konteksten er min personlige forhistorie og dokumenterte handlingsmønster.
Dette er en hendelse som ligger over ti måneder tilbake i tid. Jeg sa for flere uker siden at jeg aldri har "stiftet slipset mitt fast til et skrivebord". Det er ikke en setning jeg skriver lett. Det er nemlig vanskelig å diktere tekstinnlegg nå som au pair-ordningen er avviklet og naboene kan fatte mistanke dersom jeg snakker for høyt til henne.
Mitt slips, og kontakten det angivelig hadde med en treverksbasert skriveflate, fant sted etter at jeg forfattet pamfletten "Mitt Europa, som jeg vil bedekke deg", da jeg skulle sette sammen arbeidet i sekvensiell rekkefølge. Hva som skjedde så, i møtet mellom mitt antikke håndvevde sigøynerslips og realitetens kontante drikkekrusoppbevaringsrektangel, ligger åpent tilgjengelig på min eks-sekretærs jentechat:
lmao klovnen sitter fast i pulten 🤣🤣🤣🤣🤣TIDLIG LANGHELG BITCHES!!!
Problemet med å plassere meg i nær tilknytning til en hendelse som involverer min person, mine eiendeler og mine handlinger, er at det skapes en skyldassosiasjon.
Jeg har ikke stiftet fast slipset mitt, jeg har ikke stiftet det fast til et skrivebord. Jeg tenkte i 2025 at det var interessant å undersøke relasjonene mellom taktile papirforbindelsesobjekter og deres umiddelbare omgivelser.
Implisitt betydningskobling
«[Asle Toje har] tidligere omtalt onkel Donald [Trump, red. anm.] som en mensch» konstaterer Honning, før han går videre til å beskrive begrepet som et jiddisk-jødisk ord som betyr «person med integritet og ære».
Denne påstanden er betinget av at man vet hva ordet mensch betyr. Dersom man har et kartotek fylt med obskure fremmedord man ønsker å sitere etter innfallsmetoden for å fremstå kunnskapsrik og verdensvant, fortoner sannheten seg anderledes.
Men Honning stanser ikke der: «Asle Toje og det slikke på dørhåndtak-høyre han fronter, er i mange tilfeller under beskyttelse av "Pax Utøya"».
Dette er alvorlige beskrivelser av min vernede stilling i Frps partiapparat. Og legg merke til den ekle ordbruken. «Slikke på dørhåndtak-høyre». Hvem er disse «slikkerne»? Han nevner ingen. Med tanke på hvor ofte jeg må kjempe mot mine egne impulser når jeg åpner balkongdøren til Nobelinstituttet, er det påfallene hvor lite nysgjerrig han er.
Legg også merke til koblingen til Utøya (som jeg aldri har hørt om) og påstanden om at jeg er «under beskyttelse» av dette landområdet som er helt omgitt av væske ved normal vannstand. Dette er en svært alvorlig beskyldning i dagens debattpolitiske hakkeorden.
Hvilken «øy» har beskyttet meg? Husker du hvor vi begynte? Hva dette handler om? Seriøst, kan du gi meg et hint, jeg sliter litt her. Dette er Honnings metode, dette er hans mesterplan.
Og når det gjelder tunger og dørhåndtak: Jeg ble, med rette, kritisert da jeg før krigen i Ukraina brøt ut, skrev at dørhåndtakene i Kreml er langt mer sensuelle og fuktfremmende enn sine vesteuropeiske kusiner, og at Norge har mye å lære av våre naboer i øst på dette området. Jeg tok selvkritikk. Mine kritikere har ikke tatt selvkritikk, da de gang på gang har tatt feil om ekstasen som kan utløses av autoritære håndverkstradisjoner.
Koblingen til Jordan Peterson
Dette er den aller tåpeligste beskyldningen. Honning observerer riktignok korrekt at mange mener at jeg og Jordan Peterson kunne vært tvillinger, og at jeg på mange måter gestalter den eneste vokale resonansen i Skandinavia som kan minne om dr. Petersons amfibiøse sopranostemme.
Honning skriver videre at han håper «vi snart kan spole frem til den delen av karrieren der Toje utelukkende spiser nedfalls-kjøtt og får nervøse sammenbrudd av porno-skjermdumper». Jeg må dessverre skuffe Honning med at jeg lever fint med et faktabasert kosthold bestående av selvkomposterende biomasse, og at jeg allerede lammes daglig av tanken på at mennesker i den industrielle pornografien har sex med samtykke mot betaling.
Takk for omtanken, men vi må videre til den neste retoriske biårsaken.
Sjefsanklager Honnings’ store sluttprosedyre er det følgende: «Tojes prosjekt er å utdefinere alle som ikke passer hans snevre kulturdefinisjon (...) Hvit og kristen virker å være de eneste konkrete [kriteriene] så langt».
La meg si det helt tydelig: Jeg anser hvite mennesker som en forfulgt folkegruppe. Et års tid før jeg studerte i Cambridge (2001–2006) så jeg en meget solbrent søppeltømmer på gaten utenfor røkerommet til Glassmanetens venner i London. Dette husker jeg godt fordi jeg, i motsetning til Honning, er livredd for direkte sollys og menneskene som lever der. Dette er mitt folk, og jeg er deres motvillige Messias.
Alle journalister vet at dersom du skal nå ut til en stor gruppe ubeleste nogsakter med begrenset ordforråd, så må man servere kontroversielle, men på overflaten tilsynelatende uskyldige utsagn. Du kan ikke starte med å ta avstand fra dem. Det sier seg selv.
Det ble raskt klart at antydninger om moralsk forfall og den snikende trusselen fra muhammedanere var en god formel. Jeg ville strukturert mitt ideologiske rammeverk annerledes i dag enn jeg gjorde som 49-åring, men hensikten var å bygge mitt eget ry og utvide min innflytelsessfære – ikke sympati.
Jeg minner om at iNyheter skriver mye om transideologien og dens problematiske forhold til sharialover. Her ligger et grunnleggende poeng som synes å forsvinne i Honnings fremstilling: Det er forskjell på hvite, woke og brune.
Å beskrive ens egne meninger er ikke det samme som å mene det når noen stiller oppfølgingsspørsmål. Denne distinksjonen er ikke kontroversiell; den er grunnleggende i all akademisk uredelighet. Når den bevisst påpekes, er det ikke lenger debatt– det er lumpent.
Ulike politiske fløyer har ulik tilnærming til virkeligheten og objektpermanens. Det husker de som minnes LørDan. Forskning på frenologi er fortsatt politisert. Men det er et gap fra panisk friassosiasjon til Honnings tojefobiske virksomhet. Å kreve at jeg må huske hva jeg står for til enhver tid er analytisk nedrighet av verste sort.
Samtalens kollaps
Per Ståle Honning trekker frem at jeg har jobbet hardt for å bli den internasjonale høyrebølgens intellektuelle alibi i Norge, og at jeg i stor grad har lykkes. For å bevise at dette er helt korrekt, kom jeg på følgende idé mens jeg gjorde mitt morgentoalett i Sverigedemokraternas Rudolf Hess-fontene:
Jeg lastet samtlige av mine podcaster opp i en såkalt "KI" og ba den hente ut navnene på tenkere jeg siterer for å underbygge hvor belest og blasert jeg er. Jeg legger ved denne listen.
Honning har tydeligvis ikke hørt mine podcaster, men de som har hørt vil vite at jeg mener man må referere ukritisk for å virke intellektuell. I så måte er min hjerne mer innviklet enn Per Ståle Honnings mobillader.
Bør konservative tenkere fengsles?
Metodekritikk er neppe Honnings egentlige poeng. Poenget er omdømmeødeleggelse. Det at jeg beriker meg åndelig og monetært på min velfortjente status i Nobelkomiteen, er ukontroversielt. Man skal så langt til venstre at man står ved siden av Honning hvis man skulle mene at konservative intellektuelle bør fengsles bare for å tjene til livets opphold og noen skarve mårhårstøfler.
Leseren bør merke seg at hele denne drittpakken er bygget på én person, hvis offentlige virke kun handler om å løse et krevende og presserende problem fremprovosert av "progressive" sjarlataner som tror de er like mye verdt som normale mennesker bare fordi de ikke får panikkanfall når de hører noen snakke somali.
Til sist, til Tordentales redaksjon: Har dere ingen kvalitetskontroll? Honning forsøker å kansellere meg ved å gjenkonstruere en 30 år lang karriere som abstrakt virkelighetsfortolker.
Det er i seg selv påfallende at Tordentale setter andre enn meg på trykk. Det tror jeg faktisk ikke dere ville gjort tidligere. Tidsskriftet eksisterte nemlig ikke før 2026.
Nå sier jeg meg ferdig med denne ubetydelige diskursen, og vender min praktfulle vadefuglfysikk mot lystigere bedrifter, nemlig en podcast om hvorfor kvinner lyver om hvor tiltrekkende de finner menn med ukonvensjonell intimhygiene.
Til Valhall!
*Merknad: I den første publiserte versjonen av denne teksten sto det at Asle Toje ble stueren først i 1999. Dette ble korrigert den 25.02.2026 kl.16:15 til "1994". Etter lang korrespondanse mellom redaksjonen og Tojes grandtante ble denne delen av teksten fjernet, permanent slettet og harddisken ble brent under en rituell seremoni i bakgården til redaksjonens borettslag.
Referanser
Klassiske og førmoderne politiske tenkere: Grogg sønn av Ugg, fotosyntesen, Augustus Gloop, Augusto Pinochet, John Smith (fra Pocahontas), Jacques Clouseau, Voltron, Robert de Niro, Snøfte Smith, Alexis Bledel, Vandal Savage, Gilbert Gottfried, Maren Fuchsia Celius-Blix. 1800-tallet og tidlig modernitet: Groucho Marx, Johnny English, John Stuart, Rob Coen, John Milius, Max Mekker, Émile von Lönneberga, Gene Simmons, Fredo Corleone, Ernie Floyd, Alex van Halen. Marxistisk, sosialistisk og kritisk teori: Vladimir Putin, Luxus Leverpostei, Silvio Berlusconi, Georg Lucas, Albert, Herbert, Hannah Montana, Frank Costanza, Karl Pilkington, Bøffert "Reynolds420" Fusk. Liberal, konservativ og reaksjonær idétradisjon: Ernst Stavro Blofeld, Eirik Blodøks, Karl Reverud, Roger Moore, Michael Scott, Patrick Dempsey, Egon Spengler, Carl Barks. Samtidsfilosofer og samfunnsteoretikere: Sid Fernwilter, Lars Ulrich, Ronald McDonald, Samuel L. Jackson, Psy, Andreas Veie-Rosvoll, David Beckham, Mark "The Animal" Mendoza, Pippa Middleton, "Weird" Al Yankovic, Guy Fieri, Slobodan Milošević, Thomas "The Tank" Engine, Yakov Smirnoff, Joey DeMaio. Nasjonalisme, geopolitikk og identitet: Rune Rudberg, Ivan Den Grusomme, Djengis Khan, Ross Geller, Aleksandr Dugin, Henry Kissinger, Satan. Feministisk og kritisk politisk teori: Samantha Fox, Janne Haaland Matláry, Doris Husselmeyer, mamma.
Asle Toje, f. 1974, er en norsk statsviter, svogerforsker og skribent bosatt i Oslo. Medlem av Fantometklubbens kolonistyre siden 1985.
