Manowar i brøstet

Eller "Forsøk på å beskrive det mellommenneskelige"

Jeg ser gamle helter. De er så langt borte, og kraften deres bruker så lang tid på å nå oss. De fleste av oss ser bare gamle helter på YouTube. Jeg er to tusen seks hundre kilometer hjemmefra. To timer inn i fremtiden oppdager jeg at ørene mine ikke registrerer basstonene fra TV-en, og jeg tenker på Smurfehits. 12 sekunder inn i fortiden ser jeg mot scenen. Vannflasken faller mot bakken, jeg ser på heltene. Manowar dundrer gjennom høytalerne på sitt 42 år lange korstog mot falsk metall. Min bror beundret dem fordi de var så drøye. Han gikk på ungdomsskolen. Det er 2009, jeg røyker passivt i en bil på vei til Kvinesdal, fascinert av en gitarist som aldri holder kjeft. Jeg er 20 år gammel. Det er 2022. Jeg er i Athen. Jeg er 33 år gammel. Flasken ligger ved føttene mine; faller fra fingrene mine, er i hånden min. Jeg ser på Manowar og beundrer deres kompromissløse galskap. Jeg prøver å sette ord på hva faen det er jeg driver med.

Med takk til Alan Moore.

Del I - Hjernens barnehage

Jeg er et barn av min tid. Et av mine første tydelige minner var da vi fikk mer enn én TV-kanal. Plutselig fordoblet verdenshorisonten seg. Det bydde på så mange nye inntrykk. Det var til og med reklamepauser. Utrolig. Med på lasset kom en horde med nye programkonsepter som sandblåste den lille hjernen min så til de grader at den fortsatt er glatt og silkemyk den dag i dag.

Amerikaniseringen av hjemmet var et faktum. Den lille kvalitetskontrollen boomerne tidligere hadde kunne de vinke et langt farvel etter. Engelskkvota på en standard TV-kveld ble tidoblet, men TV2 sørget også for norskproduserte programmer, enkelte av dem hadde til og med høyere budsjett enn introsnutten til Midt i Smørøyet. Det var likevel noe som manglet. Den lille klypa je ne sais quoi lot vente på seg. Heldigvis fantes det en snål gnagermann som hadde studert amerikanske tv-produksjon på nært hold, og var klar til å mekke den norskeste komiserien verden har sett.

Jeg er neppe den eneste som ble vekselvis underholdt og traumatisert av Tore Ryens banebrytende sitcom Mot i Brøstet. Aldri før hadde nordmenn ledd så høyt av vitser med så lite innhold. Var du under en viss alder, så eksisterte det ikke noe morsommere enn å se gamle revyartister levere klassiske replikker som "Der går Homse-Kalle og vennene hans", "MAS MAS MAS!!" og "Vi kaller'n bare for Skinke-Hitler". Var du over en viss alder tenkte du sikkert mye på døden.

Mot i brøstet er ikke en serie som lett lar seg beskrive for personer født etter at Willennium-skiva kom ut. På papiret er det en standard situasjonskomedie om tre veldig forskjellige menn som må flytte sammen fordi de ikke har råd til annet, og det hadde strengt tatt ikke Tore Ryen heller da han skrev pilotepisoden. I realiteten var Mot i brøstet et kaotisk sammensurium av pussige fraser, dårlig kosthold, banning, raseriutbrudd og abstrakte punchlines som minst én gang inkluderte fysisk oppmøte fra både Carl I. Hagen og Donald Duck.

De som er for unge til å huske, eller har fortrengt disse årene med varierende grad av suksess, klarer kanskje ikke å se dette for seg. Her er en oppfrisker:

Man kan sikkert si mye rart om kvaliteten, men at Mot i brøstet traff hardt og bredt kan ikke bestrides. Over 140 episoder, tre spinoffserier, en crossover-spesial og minst to brettspill blir en altfor tung bevisbyrde å begi seg i kamp med. Hopper vi frem noen tiår, så er ikke Tore Ryen en like innflytelsesrik skikkelse i livet mitt lengre, men han bor fortsatt gratis i underbevisstheten et sted, selv om hybelen er slitt, støvete og knapp på kvadratmeter. Jeg tenker mye på Tore Ryen for tiden. Han er sannsynligvis min mentale apokalypses fjerde eller femte hesterytter.

Da det nesten raknet fullstendig for meg under en kombinert pandemi og pappaperm, ble jeg fristet til et gjensyn. Jeg så minst halvparten av episodene på nytt. Og jeg lo. Noen ganger frivillig. Dette er forresten ikke noe å le av, rockeonkler oppfører seg bare slik når de opplever dyp eksistensiell angst.

Hjernen jobber på mystiske vis, gamle minner ble vekket til live, og en viss form for normalitet ble re-etablert. Nye nervebaner ble skapt, tanker og konsepter som aldri har vært i kontakt med hverandre før møttes for første gang. Man kan kalle det "livsgnist" eller "sinnsforvirring" ettersom hva som passer best for ditt livssyn. For meg er det synonymer.

Mens jeg fordøyde nok en episode, lettere imponert over at Nils Vogt aldri pådro seg hjerteinfarkt under innspillingene, så jeg noe som var umulig å legge fra meg.

Ligner ikke M-en i logoen på noe?

Hva kan det være?

Tenk Per Ståle! Tenk, tenk, tenk!

Skyldes dette en mental kortslutning utløst av flere livsomveltende hendelser på kort tid? Ikke umulig. Det viktige er at det skjedde noe. En kreativ gnist ble tent. Jeg kastet meg over Microsoft Paint, og produserte det nærmeste jeg noensinne kommer å lage noe som kan kalles "kunst", med eller uten hermetegn. Resultatet benyttes stolt som banner på mine sosiale medier-profiler den dag i dag:

Noen vil kanskje kalle dette... teit? Skal ikke protestere på det. Andre kunne kalt det platt. Da ville jeg sagt meg uenig, men vær deg selv du! Enkelte kan til og med kalle det idiotisk. "Helt korrekt frue", sier jeg da. Hva andre får ut av dette er ikke så fryktelig nøye, når alt kommer til alt. Det har riktignok gledet meg når noen har ledd av det, men det er ikke for andre dette her. Dette er blodig alvor, selv om det også på mange måter er det stikk motsatte.

Del II - Mannlig krig mot sunn fornuft

Parallelt med da Sven Nordin nesten pådro seg arbeidsrelatert seigmanndiabetes, var det noe annet som gjorde sterkt inntrykk på en lettpåvirkelig hjerne. Heavy metal-bandet Manowar invaderte livet mitt, først visuelt og så tiltagende mer reelt for hvert år som gikk. Det kom plakater på veggene til broder'n, musikk ble spilt, år passerte, jeg ble eldre og utforsket bandet, og siden da har det vært meg og Manowar.

For de som ikke vet hvem eller hva Manowar er, så er det et amerikansk metal-band. Siden den beskrivelsen egentlig ikke hjelper i det hele tatt, kan vi prøve å forestille oss følgende scenario fremført på hjernens teaterscene: hva om Conan the Barbarian lærte seg å spille bass, startet et metalband med Tor på vokal og et roterende kobbel antikke krigsgudommer på trommer og gitar? Se nå for deg at de stort sett lager sanger om stål, krig, blod, gørr, heavy metal og at bandet deres er dritkult. Omtrent sånn er Manowar. Dersom du fortsatt sliter med fantasien hjelper det kanskje med et visuelt virkemiddel:

Any love for manowar?

Som alle livslange forhold har det vært mange skjær i sjøen, men vi finner alltid tilbake til hverandre, Manowar og jeg. Musikken er sterk, fremføringen er perfekt, og det finnes ikke et annet band som kan måle seg i min verden. Sånn er det bare. Manowar er bandet for folk som tror at skamvett er valgfritt, eller i beste fall kommer i mange spennende farger og smaker. Dersom den mentale teaterproduksjonen trenger enda mer drahjelp, kan du ta en kikk på denne musikkvideoen:

Det er utrolig hva man kan få til når man driter i alt som heter sunn fornuft og har en hel folkehøgskoleklasse til disposisjon, ikke sant?

Nå kan det hende at enkelte lettskremte lesere begynner å bli engstelig på mine vegne. Det er viktig å understreke at dette er et enveisforhold. Ja, mye av det jeg elsker kommer fra personene bak musikken og presentasjonen til bandet, men den virkelige meningen har det alltid vært meg selv som står for, og mitt Manowar er ikke andres Manowar. De kan ligne, men de er aldri helt like. Andre mennesker, inkludert venner og nær familie, forstår ikke helt hvordan de er viktige for meg, selv om de kan ha en viss idé om det. Og sånn skal det være.

Det eksisterer mange illebefinnender som kan ramme en person, det seg være psykiske, fysiske eller homøopatiske. Enkelte har tics, andre roper ukvemsord etter fremmede kvinner på gata, mens noen nøyer seg med å konversere med Vår Herre på offentlige toaletter. Mitt illebefinnende er Manowar, og skildringen øverst i teksten er et innblikk i hvordan hjernen min kan operere til tider. Livet som Manowar-fantast har mange ulike faser, men til forskjell fra hva eldre slektninger sier om at man vokser av seg sånt fjas når man blir myndig og får ansvar, så har det stikk motsatte skjedd. Gjennom årene har jeg sett disse oldingene spille mange forskjellige steder. Og rare steder. Som for eksempel på et jorde i Kvinesdal, i en glorifisert gymsal på Hamar, på Sentrum Scene, i Oslo Spektrum, og besøkt byer som Stavanger, Bergen, Longyearbyen, Gøteborg, Berlin, Athen og New York. En bomtur til Island har det også blitt. Det måtte bli sånn, etter en tid med unødvendig indre motstand konkluderte jeg til slutt med at jeg ikke bare kan se dem oftere enn når de besøker Norge, men at jeg må. Vi kommer tilbake til dette må-et senere.

Noen av de jeg møter underveis er langt mer overbevist enn meg, vi kan godt kalle dem kultmedlemmer for enkelhets skyld. De er sterkere i troen enn meg. De elsker nok ikke bandet mer enn meg, men de internaliserer fortellingen i andre vinkler og dimensjoner enn det jeg gjør. Sammenlignet med disse er jeg for en lærling å regne, både i mengde kontanter investert, antall konserter sett totalt eller i året, og hvor seriøst jeg tar bandet. Eller, seriøst blir misvisende. Dette er tross alt blodig alvor.

Dersom fem ihuga Manowar-fans samles, vil du få servert minst fem ulike forklaringer på hvorfor Manowar er verdens beste band. Alle blodfans er raringer i andre blodfans' øyne, for vi stiller tross alt opp for vår egen fornøyelses del, ikke for å tilfredsstille noen andres forventninger. Men vi stiller også opp for å finne fellesskap. Hva du personlig ønsker fra dette fellesskapet, om det er å møte andre fans, se bandet, stemningen i salen eller noe annet, så er det like stor variasjon i de begrunnelsene som det er antall mennesker til stede. Det er viktig for meg på måter som jeg ikke kan eller bør sette flere ord på enn nødvendig, for det ville ødelagt magien.

For å vende kort tilbake til dette må-et: jeg skal prøve å beskrive én av grunnene til at jeg blir stadig mer radikalisert på vegne av dette bandet. Manowar har flere år og album bak seg enn foran seg. Grunnleggerne Joey DeMaio (bass) og Eric Adams (vokal) er begge i 70-årene, og tiden tar ikke hensyn til at de strengt tatt burde slippe å bli eldre.

Memento mori, eller "husk at du må dø" er nok setningen som beskriver innstillingen min best. Dette er viktig, mitt liv er viktig, å oppleve flere store øyeblikk er viktig. Tiden er knapp. Ja de er gamle, ja det er ikke 80-tallet lengre, ja de er dinosaurer, men dersom den siste tyrannosaurusen annonserte i 2026 at han og kompisene skal ut på nok en turné med kjøttspising, ville du virkelig takket nei til å bivåne det?

Er du virkelig så infernalskt kjedelig?

Del III - Tilfeldighetenes underfundighet

Da Facebook-posten under dukket opp i feeden min førte det til - i kronologisk rekkefølge - humring, forskrekkelse, angst, panikk og erkjennelse. Erkjennelsen kom etter lange, alvorlige samtaler med kongerikets ledende spåmenn. Min største frykt viste seg å være virkelig, og jærtegnet "Se og Hør skriver om Manowar" bekrefter dessverre at endetidene er nærmere enn noen gang.

Bakgrunnen er at Manowars medgrunnlegger Ross "The Boss" Friedman lider av ALS, en nervesykdom som gir pasientene en gjennomsnittlig levetid på 3-4 år etter diagnosen. Ross har allerede mistet evnen til å spille gitar, og har ikke lenge igjen. Ross sluttet i bandet da jeg var bleiebarn, og er i skrivende stund 72 år gammel, så han ville neppe levd evig eller bidratt til ny Manowar-musikk om han forble frisk. Og folk blir eldre. De blir syke. De dør. Selv de som på mange vis har oppnådd udødelighet. Selvfølgelig maner det frem følelser.

Noen ganger angriper virkeligheten fantasien, og det gjør vondt selv om man allerede er smertelig klar over hvordan eksistensen grovt sett fungerer. Den mest egoistiske grunnen til at det smerter er at jeg aldri fikk sett Ross med Manowar, og at jeg aldri fikk sett ham spille Manowar-låter med solobandet sitt. Jeg kommer med andre ord til å gå i graven med denne manglende marionetten i mitt mentale dukketeater. Den mer generelle grunnen til at det gjør vondt er at vi alle må dø, dessverre. Noen på mye verre vis enn andre.

Og så blir det dekket av føkkings Se og Hør. Det var veldig vanskelig å forholde seg til. Så viste det seg at det ikke var første gang Se og Hør skrev om Manowar! Hva i alle dager er det som foregår? Ikke bare var Se og Hør først - og nærmest alene i Norge - til å dekke favorittbandet mitt, men det viser seg i tillegg at dette er en femten år gammel tradisjon.

Dersom Facebook-posten signaliserte at enden er nær, så viser saken fra 2011 at vi er langt forbi endetidene og befinner oss lunt og trygt i Helvetes femte sirkel. For å gjøre galskapen komplett, var Se og Hørs kilde det britiske sladremagasinet Female First. Det reflekterer ikke negativt på Manowar at et magasin med det navnet formidler nyheter om bandet, men jeg håper det er flere enn meg som verdsetter at til tross for hva disse magasinene er kjent for, så valgte de likevel å dekke Manowar. Man kan tenke sitt om slike blader og deres funksjon, men det satt noen et sted og tenkte at dette var viktige nyheter for noen. Det er ikke ofte jeg føler fellesskap med monarkifrelste bestemødre og sladrehanker, men det var et fnugg å finne denne gangen, det må jeg innrømme.

Der har vi det ordet igjen. Fellesskap.

Intermezzo: Minner manifesteres

For elleve år siden så jeg The Dictators på Pokalen i Oslo. På 17. mai. Det er et av bandene til Ross The Boss fra tiden før Manowar, og jeg har ikke tatt meg nok tid til å høre på dem. De er anerkjente for sine bidrag til amerikansk punkrock, og musikken er god, men det er ikke slik musikk jeg brenner for. Konserten på Pokalen var sjansen min til å se Ross live, i håp om det ville være en mellomstasjon mens jeg ventet på sjansen til å se ham med metalbandet sitt senere. Det ble det aldri noe av. Tiden gikk, og mens jeg skriver dette blir minnet om denne konserten mye viktigere enn det var da jeg lagret det. Når jeg tenker meg om nå, så var det en innholdsrik kveld, med mange skip som passerte hverandre i natten, og et par som måkte beint opp på brygga. Jeg møtte en Manowar-blodfan som jeg hang med hele kvelden. Han tilbød å kjøpe skjorte til meg fordi han satt pris på samtalen, og jeg hadde såpass dårlig økonomi at jeg ikke takket nei, selv om jeg ville.

Vi kom oss fremover i lokalet til konsertstart, og jeg sto rett ved Ross under nesten hele showet. Av en eller annen grunn hadde ikke Pokalen rekkverk foran bandet, og jeg tilbrakte derfor mye av tiden min i en hard tofrontskrig: en bakoverlent kamp mot de fulle bavianene i publikum, og en kontinuerlig fremoverlent strid mot tyngekraftens grunnregler. En gigantisk fyllik som trodde jeg var kjip og ikke ville slippe ham frem, føk med trynet først i støvlene på frontmannen da jeg lot ham få viljen sin. En annen dyttet meg lenge på en ufin måte, og til slutt dyttet jeg tilbake. Fyren hadde like høy promille som flere kjente regnestykker, og føk derfor like baklengs som den første føk forlengs. Det førte nesten til slåsskamp mellom meg og det jeg kun kan beskrive som bakoverfyllikens utvidede menneskeape-slekt. Dama/tanta/svigerinna hans klorte meg til blods i nakken. Etter konserten fikk jeg skryt av flere edruelige for at jeg oppførte meg med noe som lignet klasse. Konserten var som sagt på nasjonaldagen, og det var flere til stede ved baren som ikke var der for musikken. Jeg fikk derfor et vått kyss på kinnet av en skalla mann i skolekorpsuniform. Hvorfor det skjedde er mellom ham og hans skaper.

Kort oppsummert var minnene mine fra denne kvelden opprinnelig bare fotnoter, men nå skjønner jeg at det var en langt mer minnerik aften enn hva jeg trodde. Jeg kan ikke tilskrive det noe annet enn at dette er det som skjer når det personlige møter det sosiale. Mitt innfall om å se et band jeg ikke egentlig er fan av, fordi jeg er fan av gitaristen, førte meg sammen med andre, og så skjedde det ting som opptil flere angrer på. Kanskje vi kan kalle fenomenet for den mellommenneskelige magi. Eller fellesskap da, hva nå enn det er.

Et annet minne som fikk ny maling etter Dictators-mimringen fører oss tilbake til Mot i Brøstet. I 2018 så jeg énmannsshowet "Nils Vogt møter Karl - Mot i Brøstet 25 år" på Chat Noir. Tittelen er selvforklarende, og showet bestod av et helaftens foredrag fra Vogt, ispedd klipp fra serien, anekdoter, og en liten fremføring av Karls berømte raseriutbrudd helt til slutt. Billetten ble kjøpt på grunn av en underlig kløe i hjernebarken, sikkert restlageret fra det glade vannviddets nittitall, og jeg gikk alene fordi ingen i min omgangskrets lot seg bestikke eller true. Showet skulle egentlig inkludert Tore Ryen, men på grunn av alvorlig sykdom måtte Vogt kjøre solo. Det er nok her den røde tråden til Ross og Pokalen kommer fra. Showet ble blant annet satt opp fordi det fantes en svær Facebook-gruppe dedikert til serien, der folk delte klipp og mimret sammen. Vogt fortalte at han syntes det var både morsomt og rørende at serien fremdeles kunne skape slik entusiasme.

Denne kvelden var også... spesiell. Jeg frekventerer ikke noen form for teater spesielt ofte, og Chat Noir er tross alt teateret forbeholdt humor som gikk av moten omtrent da Dan Børge la krøllene på hylla. Det var ikke akkurat min crowd, er det jeg prøver å si. Jeg husker likevel den stivpyntede fyren med Downs som gikk strålende forbi meg før teppet gikk opp. Fedoraen han hadde på hodet matchet resten av antrekket, og han så ut til å leve det beste jævla livet det er mulig å leve akkurat i det øyeblikket. Det var flere andre eklektisk antrukkede mennesker til stede, uten at noen av dem står like klokkeklart frem i minnet mitt nå som fedora-gubben.

Jeg var langt ifra den mest overbeviste Mot i brøstet-entusiasten i salen den kvelden, det var tydelig. Vogt trengte ikke å gjøre annet enn å antyde at han skulle komme med en referanse før publikum gikk fullstendig bananas. Og sånt smitter jo. Nei, jeg var ikke den mest overbeviste Mot i brøstet-entusiasten, men så satt jeg der da, sammen med en haug fremmede raringer, og opplevde noe fint, mens vi glemte at alt dette må ta slutt en gang.

The Miracle And Finale

På samme måte som sladreblader ikke er verdens mest respekterte form for nyhetsformidling, så gjelder det også for Manowar og Mot i brøstets i deres respektive arenaer.

De har ikke mye til felles, men det er noe som danner et fellesskap: de står ikke akkurat høyt i kurs hos mennesker med "utsøkt smak". I kultursommelierenes øyne er fansen ganske like. De er lettlurte, grunne, reflekterer lite og finner entusiasme og glede i klisjéfylte plattheter som anerkjente artister og tv-produsenter aldri ville tatt i med ildtang. Vi anses ikke akkurat som intellektuelt overstimulerte folkemasser, med andre ord. Grovt oppsummert kan vi kalle vårt kollektive rennomé noe sånt som "en god gjeng med lettpåvirkelige fjols".

Det er jo en bås jeg virkelig ikke kjenner meg igjen i, men jeg skal også være så ærlig at jeg har tenkt dette om mer enn én Manowar-fan og Arve Opsahl-groupie. Så dette internaliseres selvfølgelig på ulike vis. Men så tar jeg meg i det, og minner meg selv på at det er deres Manowar, det er deres sexfantasi som de kanskje burde holdt for seg selv, men hvorfor skal det bry meg? Fedora-gubben på Chat Noir brydde seg ikke. Og han er den lykkeligste mannen jeg noensinne har sett.

Denne teksten er en øvelse i å sette ord på tilfeldige forbindelser og forme nye tanker om gamle temaer. Hva som driver oss er dypt personlig, vi kan aldri oppsummere fanatismen vår på en 100% sammenhengende måte, og som jeg var inne på tidligere: det er bra.

Det finnes deler av hjernen min som alltid serverer meg et hint av Sven Nordin når jeg ser en seigmann. Ikke mye, men bittelitt. En aldri så liten mumlende "HALLA KARL!" langt bak der, under vaskeklutene et sted. Denne pussige, godt over tredve år gamle serien er ikke noe jeg tenker mye eller grundig på, eller har inspirert meg til en kometkarriere som underbuksehumorist nr. 3 på Latters Julebonanza. Men det er der. Inni DNA-et mitt et sted, rett ved siden av en halt kvark. Noen greier er bare en del av allmenndannelsen, og gjør oss i stand til å tilbringe en artig kveld sammen med hundrevis av riv ruskende gale fremmede.

Det er ikke frivillig heller. Merkelig nok stammer de fleste livslange kulturforhold fra perioden i livet da vi var mest lettpåvirkelige. Heldigvis ble jeg eksponert for verdens beste band akkurat på det tidspunktet, så der hadde jeg jommen meg flaks. Manowar ble med meg videre, og er en langt mer spesifikk greie for min del, som informerer andre deler av livet enn halverindrede onelinere.

Men om jeg skulle prøve å knytte det hele sammen, og det må jeg jo, ellers har jeg mye å svare for, så er det underlig hvordan vi drives til handling av innfall, store som små, dypt personlige eller helt tilfeldige. Som så igjen fører til inntrykk, som igjen fører til tanker, som igjen fører til nye handlinger. Noen slike mønstre fører til avhengighet, rusjag, neste high. De aller fleste resulterer i rare folk som møter opp på rare ting av rare grunner.

Så, helt til slutt, se for deg følgende i ditt indre Chat Noir: har du en greie du digger hakket mer enn gjennomsnittsbjørnen? Eller blir du fristet iblant til å delta på noe teit som minner deg om bedre tider, uansett hvor jævlige de egentlig var? Hva er det egentlig som stopper deg fra å gjøre det? Eller gjøre mer av det?

Om det er økonomiske, familiære eller helserelaterte årsaker skal du selvfølgelig slippe å svare. Om det derimot skyldes en irriterende stemme langt bak i kraniet som kviner "Usj nei voksen nå, gå på jobb, betale regninger, hate kona", da bør du faktisk se til helvete å skjerpe deg. Er du liksom for voksen til å leve du da? Vis litt motstand i det minste. Memento mori, vet du.

Eller, for å vrenge litt på flisa med et passende sitat:

There is only one god, and his name is Death. And there is only one thing we say to Death: 'Not today'.