Dypdykk: Toxic Crusaders

Finn frem det du har av vaskemopper, gladvold og hesligheter og bli med på korstoget mot forurensning!

En gang på nittitallet, rett før Power Ranges dundret inn på tv-skjermene og startet en ny æra for malplasserte karatespark i skolegården, var det hard kamp om hva som skulle bli det neste hotte for mentalt uregulerte guttunger mellom fem og tolv. Inn på slagmarken trådte Toxie: en grønn, vortebefengt, ballerinakledd vaktmester, klar for å moppe opp skurker og forurensing hvor enn han måtte finne det. Det ble tv-serie, actionfigurer, dataspill og tegneserier før det hele ble pakket nennsomt vekk i forglemmesesboksen av alle med prioriteringene sine sånn noenlunde i orden.

Heldigvis har ingen noensinne anklaget meg for å ha sånt på stell, så i dag skal vi se på Toxic Crusaders og hva det var for noe rart.

En heslig forhistorie

For at dette skal henge på greip – eller på noe som helst hageredskap – må vi ta en rask zoom flere tiår tilbake, da ting hang enda mindre på greip. Troma Entertainment er et uavhengig filmproduksjonsselskap, og har siden 1974 operert med grenseoverskridende D-filmer som hovedgeskjeft. I den grad Troma er kjent for noe, så er det ekstremkultfilmer som Class of Nuke 'Em High (1986), Tromeo and Juliet (1996) og Terror Firmer (1999). Disse produksjonene har til felles at de er regissert, skrevet og/eller produsert av Troma-frontfiguren og feberfantasien Lloyd Kaufman. Andre fellesnevnere er grov vold, sex- og underbuksehumor av alle tenkelige varianter og en nærmest sykelig trang til å ikke være kommersielt attraktiv på noe vis. Ikke oppsøk disse filmene med mindre du har gitt opp alt som er skjønt, uskyldig og vakkert her i verden.

Men har du hørt om én eneste Troma-film, så er det sannsynligvis The Toxic Avenger, og kanskje oppfølgerne The Toxic Avenger Part II, The Toxic Avenger Part III: The Last Temptation of Toxie og Citizen Toxie: The Toxic Avenger IV. Den originale filmen fra 1984 ble Tromas største kassasuksess noensinne, mye takket være skrekkfilm- og videomarkedet som var svært profittabelt for små selskaper på denne tiden.

Filmen har også det nærmeste Troma noen gang kom en forståelig handling: Melvin er en ynkelig liten nerd som plages av de lokale bøllene/seriemorderne på treningssenteret. En dag lurer de ham til å kle seg i et ballerinakostyme, og Melvin blir deretter mobbet så ettertrykkelig at han stuper ut vinduet og lander med hodet først i en tønne radioaktivt avfall. Han muterer til den tidligere beskrevne Toxie, og må flytte hjemmefra til den lokale søppeldynga fordi han er så utrolig stygg. Heldigvis møter han en vakker, dum og ekstremt blind blondine, som synes han er utrolig digg. Men nok om det. Etter hvert viser det seg at Toxie blir voldelig forbanna hver gang det foregår noe ondt i nærheten, og han får en sykelig trang til å myrde skurker og lurendreiere. Han går til verks, og det blir mange ofre, blant annet mobberne (som bruker kveldene sine til å kjøre over hodene til syklister) esoteriske ranere og kortvokste damer som driver organisert kriminalitet fra renseriet sitt. Sistnevnte ender sine dager i sin egen tørketrommel.

OBS: Illustrasjonene i denne teksten er hentet fra Hjemmet - Serieforlagets oversettelse fra 1993. Sitatretten bør være i full vigør, og jeg synes oppriktig talt synd på eventuelle involverte som påberoper seg opphavsrett for dette tullballet 33 år senere.

Tonen er riktignok lettbeint, men volden er lavbudsjettsgrotesk (og tidvis overraskende realistisk), og flere scener har mer til felles med slashere a la Friday the 13th enn superheltfilmer. Det var med andre ord skreddersydd for å appellere til B-filmfans, fjortenåringer uten foreldretilsyn og absolutt ingen andre. Og slik var det, helt til en ond trollmann ved navn Ronald Reagan tok makten i kongeriket og manet frem det magiske og uhyrlige åttitallet.

Heslighetene tiltar

Takket være Reagan Den Rynketes deregulering av markedsføringsloven var det plutselig fritt frem for å lage 20 minutters TV-reklamer rettet direkte mot barn. Disse produksjonene ble senere kjent som «tegnefilmer». Det var ikke så nøye om originalideene var spesielt barnevennlige eller ga noen som helst mening som familieunderholdning. Blodsprutbonanzaer som Rambo og RoboCop fikk sine egne tegnefilmserier, og man kunne selge actionfigurer basert på hva det skulle være, til og med Aliens fikk sin tid i solen. Nå kunne endelig vesle Timmy leke at små penisdyr sprengte seg ut av brystkassa til Smurfeline!

I 1987 beviste Teenage Mutant Ninja Turtles at foreldre verden over var villige til å brenne tusenvis av kroner på leker basert på greier man spyler ned i dass. Dermed var salgsboden åpen for alle som ville vri noen dollars ut av hva enn slags motbydelig skvip de hadde i arkivet. Turtles var opprinnelig eid av det uavhengige selskapet Mirage, og kostnadene med å kjøpe eller leie slike lisenser var lavere enn med etablerte varemerker som for eksempel Marvel. Og da var ikke onkel Lloyd fra Troma vond å be!

Så, hva skjer når du tar en film om et to meter høyt radioaktivt tutu-kledd monster bevæpnet med en mopp, best kjent for å slå folk ihjel med sine egne avrevne armer, og forvandler det til barnevennlig tv-underholdning? Jo, du får Toxic Crusaders!

Toxic Crusaders: Heslighetene ankommer poenget!

TV-serien fikk totalt 13 episoder å strekke beina på, og de sparte ikke på tiden. Plottet i pilotepisoden er overraskende likt originalen, og så og si alt som ikke involverer mord, grusomheter eller perversiteter moses inn på 20 minutter. For å gire opp Turtles-likhetene noen hakk får Toxie et kobbel med andre raringer som back-up: Major Disaster, Nozone, Headbanger og Junkyard.

En obligatorisk skokk med skurker må man også ha, slik at de kan kvestes av heltene i forskjellige trefninger på skjermen og i heimen. Motstanden representeres av et ondt kakerlakkromvesen forkledd som en firearmet lilla mann med gassmaske (ikke spør) og hans team med assorterte avvikere. Dr. Killemoff har ett eneste ønske: å forurense Tromaville, den eneste byen i New Jersey som fremdeles har ren luft. Dessverre er det også der Toxie og gjengen bor, så det baller en smule på seg. Killemoff har heldigvis også sitt eget lag med schtøgge skurker, pluss tusenvis av helt likt kledde fotsoldater (Radiation Rangers), så det er mer enn nok kanonføde.

Som dere ser er Marvels tegneserieversjon hakket drøyere enn det som vanligvis ble sluppet til på tv-skjermene, og stilen kan best beskrives som "Pyton møter Ren & Stimpy". TV-serien var noe mer "koselig", om det ordet kan brukes i nærheten av dette sirkuset, og ligner mer på serier som tidligere nevnte Turtles og Biker Mice From Mars. Temålåten ble laget av bl.a. Chuck "Two and a Half Men" Lorre, som også skrev musikken til TMNT og manuset til flere Toxic Crusaders-episoder. Å beskrive handlingen i Toxic Crusaders noe mer i detalj tyner skriftspråkets begrensninger, og de som tviler på den påstanden kan sjekke introen her:

Ord blir fattige, ikke sant? De fleste som utsettes for Toxic Crusaders rapporterer at de får to umiddelbare tanker i hodet:

1.     Hva ER dette for noe?

2.     Hvorfor klarer jeg ikke å se vekk?

En liten minoritet rapporterer at de ikke vil snakke mer med meg.

Hele serien ligger tilgjengelig på YouTube, og etter å ha sett noen episoder er det forunderlig hvor bra det på sett og vis er. Serien fungerer som et slags overlapp mellom barne-TV og The Simpsons. Satiren er hakket hvassere hva man forventer fra slike produksjoner, designen er upåklagelig søtguffen og absurditeten som oppstår i kontrasten mellom det visuelle og det moralske er fascinerende og lett å bli hekta på. I hvert fall om du stort sett er opptatt av tyggis, Nintendo og å unngå jentelus.

Det er slående hvor godt budskapet holder seg. Miljøkamp ble etter hvert noe du drev med dersom du var for nørd til å bli frimerkesamler, men med tanke på klimasituasjonen anno 2026 hadde det kanskje noe for seg likevel. Skurkene fra planeten Smogula vil forurense lufta på jorden slik at de selv kan puste her, og noe mer motivasjon har de ikke. Greit nok, den metaforen kan sies å være litt åpenbar med dagens øyne, men man kan like gjerne si at det er befriende tydelig. For å være ærlig hadde handlingen vært langt mindre realistisk om skurken var en sørafrikansk rasist som vil ta over verden for å sikre hvitt overherredømme og gi alle verdens fattige en enveisbillett til Mars. Man kan sikkert kritisere denne serien for mye rart (hva det skulle vært vet jeg ikke, men man kan jo prøve), men det har blitt produsert langt kjipere budskap for barn de siste tiårene enn "bry deg om miljøet og kjemp mot mektige skrullinger som prøver å utrydde deg".

Det skal sies at humoren hjelper godt til her, for hva er egentlig vitsen med å være et ondt miljøsvin når alt kommer til alt? Dr. Killemoff blir aldri tatt på alvor av heltene, og vi må jo konstatere at det er en god innstilling å ha med seg i livet. Jaja, de må slåss mot ham i hver episode, men på slutten av dagen er heltene like blide og vet at han er en gigantisk taper. Og de er inne på noe der. Om skurken heter Killemoff, Humdinger eller Skeletor, så er det ikke åpenbart for oss hvorfor disse folka bruker så mye tid og ressurser på å ta over verden når de helt fint kunne chillet pæra i evigheter uten å lee en finger. Vi får neppe løst ondskapens problem i denne teksten eller i dette århundret, men mangelen på respekt her er noe å bite seg merke i.

Dette har vært Tordentales Dypdykk: serien der vi dykker ned i ting folk flest ikke orker å vasse i. Håper du fikk noe å tygge på mellom all mikroplasten, og husk: bruk hodet, vi har bare en klode. Så sørg for å sparke godt fra deg mens den går til helvete.